Historien om Helleren

Utklipp av foto av Helleren. Foto: I. Mehus. Dalane Folkemuseum.

Utklipp av foto av Helleren. Foto: I. Mehus. Dalane Folkemuseum.

Husene under Helleren har fasinert mennesker gjennom generasjoner.  I 1745 beretter Amtmann de Fine til kongen i København:

I Soggendals Skibbr. er et udhengende Bierg at see kaldet Helleren, hvoer under boer een Huusmand som benytter sig mest av samme Field til Tag paa sine Huuse.
Amtmann de Fine, 1745

Over hundre år senere, i 1868, skriver Egersundsposten:

Inderst i Jøssingfjorden, ¼ Mil østenfor Ladestedet Soggendal, ere een mærkverdig Klippehvælving, “Haahelleren”. […] Under denne Hvælving staa 3 Vaaningshuse med tilhørende Udhuse. […] Kun sydlig Vind driver Regnen inn til Husene, som ellers står saa tørt, at Tag gjerne kunde undværes.
Egersundsposten, 1868

Steinalderboplass

Det mørke kulturlaget i Helleren er skapt av matavfall og annet avfall over lang tid. Det er 60 cm tykt og folk har bodd under Helleren i kortere eller lengre perioder siden steinalderen. Det er funnet fiskebein, dyreknokler, østersskall og avslag etter redskaper i flint. Bosetningen har trolig vært sesongbetont – og folk har brukt sjøen og heia.

Strandsitterplassen Helleren

Helleren var husmannsplass under gården Haneberg. Oppsitterne på Haneberg eide jorda, og plassfolket under Helleren betalte en årlig leie for bruksretten til jorda. De hadde kontrakter som sikret dem retten til jorda på livstid – så fremt de betalte sin leie – og de eide husene sine selv.  Jordbruket var en viktig del av livsgrunnlaget, men det var ikke mulig å leve av dette alene. Plassfolket var avhengig av inntekter utenfra. Fiske har vært viktig – både til hjemmebruk men ikke minst som inntektskilde. På denne måten var det mulig for plassfolket å betale sin årlige leie til Haneberg.  Det er denne kombinasjonen av jordbruk og andre inntektskilder som betegner en strandsitter eller bygselhusmann. Strandsitteren er typisk for Vestlandet og skiller seg fra husmannen på Østlandet som hadde arbeidsplikt på hovedgården og svært liten frihet.

Livet under Helleren

Husene under Helleren er små, og området rundt karrig. Men livet under Helleren har vært relativt bra. Forholdene var ikke annerledes enn på mange andre vestlandsgarder på denne tiden.

Hver husholdning hadde et par kyr og 5 – 6 sauer. På beskjedne åkerlapper innover i dalen dyrket de havre, bygg og poteter. På heia gikk dyra på beite og her ble det også drevet utslått. Høyet ble firet ned fjellet til husene. Det var  bare mulig å slå i utmarka annethvert år.

Hvem bodde under Helleren?

I dag er det en stille under Helleren. Slik har det ikke alltid vært. Mange mennesker har bodd her. Helleren har gjenlydt av høye og lave stemmer, barnelatter og barnegråt, breking og rauting, skrangling med kar og med bøtter. Mange liv er begynt, levd og avsluttet under Helleren.  Vi tror det har bodd folk fast her siden 1500-tallet. Møt her noen av dem:

1752: En husholdning

  • Børild Børildsen

1801: To husholdninger

  • Ingeborg Salvesdatter med barna Bernt, Salve, Berthe og Ingeborg
  • Lars Olsen og hans søster Rachel.

1865: Tre husholdninger

  • Jacob Jacobsen med konen Ingeborg S. Ellefsdatter og barna Bernt, Jakob, Elias, Torn, Janikken og Ingeborg. En gift sønn, Karl, bor der også. Karls kone har flyttet fra ham.
  • Ole Andreas Aslaksen med konen Ingeborg, sønnen Adolf og tjenestejenten Ane G. Jakobsdatter.
  • Johannes Larsen med kone Birte.

1875: To husholdninger

  • Ole Andreas Aslaksen med konen Ingeborg, sønnene Johan Julius og Jens Bernard. 2 kyr.
  • Jacob Jacobsen med konen Ingeborg S. Ellefsdatter. Med barna Jakob, Elias, Torn og Ingeborg.  3 kyr, 5 sauer, havre, poteter, bygg.

1900: En husholdning

  • Ingeborg Elisebeth Jakobsdatter med to sønner, Oskar og Ideus.
Foto av tre hus under helleren midt på 1800-tallet. Foto: Ukjent. Sokndal Bygdetun.

Foto av tre hus under helleren midt på 1800-tallet. Foto: Ukjent. Sokndal Bygdetun.

Midt på 1800-tallet var befolkningspresset i Norge på det sterkeste. Dette ser også ut til å gjelde Helleren der tre familier holdt til i denne perioden. I 1865 bor det under Helleren 15 mennesker, 5 kyr, 12 sauer og 1 gris.

Rundt 1900, (35 år senere) hadde situasjonen forandret seg. Da var det kun tre mennesker som bodde under Helleren, alle voksne.

Hvor gamle er husene?

Husene slik de står i dag fikk sin utforming på 1800-tallet. Det blå huset er eldst. Deler av husene, som laftekjernene, kan likevel være adskillig eldre. Tømmeret i det blå huset har flyttemerker (se på baksiden). Huset kan ha stått et helt annet sted før det ble satt opp i Helleren. I tidligere tider var det svært vanlig å flytte hus.

Det har også stått flere driftsbygninger.

Den moderne tid kommer til Jøssingfjord

Foto av Helleren 1916. Brakken til venstre var i bruk av arbeidere på smelteverket. Foto: A,B, Wilse. Titania A/S.

Foto av Helleren 1916. Brakken til venstre var i bruk av arbeidere på smelteverket. Foto: A,B, Wilse. Titania A/S.

Industrien kom tidlig til Jøssingfjord. I årene 1901 – 1902 produserte Den norske Chamottefabrikk takstein, murstein og rør på fabrikken på Holmen lenger ute i fjorden. Noen år senere starter The Jøssingfjord Manufacturing Company sin virksomhet innerst i fjorden. Kraftstasjon og smelteverket ble bygget i årene 1907 – 1908. Kraftstasjonen står ennå.

I 1909 selger den siste brukeren “Jordbrukerske og husmandsenke”  Ingeborg Elisebeth Jakobsdatter bruksretten sin til The Jøssingfjord Manufacturing Company og den siste strandsitteren flytter snart fra Helleren.

«Dråben»

«Dråben» i Helleren er legendarisk. Fra berget bak det røde huset drypper det vann kontinuerlig. Folket under helleren har til alle tider samlet dette vannet i spann og bøtter.

«Dråben» skal smake spesielt godt!