Brenning av keramikk ved Egersunds Fayancefabrik

Biskbrenning

Etter at varene var tørket i grinsjappa, skulle de brennes. Brenningen foregikk i sirkelrunde ovner. De var oppførte av ildfast murstein og hadde form som kjempemessige flasker med røykutslipp i toppen. Ovnen ble fyrt med kull. Hver ovn hadde navn. Det var Samson (den største), Møllbach (etter en Eidsvoldsrepresentant fra Egersund) og Harald (ukjent opprinnelse). For at gjenstandene ikke skulle bli skadet av røyken, ble de plassert i saggers, som var kasser av ildfast leire. Saggersene ble laget på et eget saggersverksted der seks arbeidere, alle menn, arbeidet.

Arbeidet i ovnshallen var delt inn i fem forskjellige operasjoner. Først kommer plesingen. Det vil si at gjenstanden ble hentet og stuet i saggers. Deretter ble ovnen stuet. Så ble ovnen brent. Etter brenningen ble ovnen tømt. Til slutt ble saggersene transportert til bysthuset. I bysthuset ble gjenstandene børstet reine for støv og sortert i tre kvaliteter etter brenningen.

Arbeidet i ovnshallen ble gjort av et akkordlag. I biskovnene, som ovnene for førstegangsbrenning kalles, var dette laget på 19 mann ledet av en bas som mottok ordre direkte fra driftsbestyreren. Arbeidet var lagt opp slik at hver mann hadde sin bestemte oppgave. De forskjellige arbeidsoppgavene roterte innen laget slik at en unngikk at samme person ble stående med samme arbeidet i lengre tid.

Fram til slutten av 1920-årene var det to personer som hadde fast oppgave med å stue ovnene. Stuingen ble regnet som spesialarbeid. Det var viktig at varene ble plassert rett slik at plassen ble utnyttet og gjenstandene fikk riktig temperatur. Temperaturen kunne variere etter hvor i ovnen gjenstandene ble plassert. Hver ovn hadde sitt særpreg.

Da de to stuerne kom opp i årene ville de over på lettere arbeid. I stedet for å lære opp to nye menn til stuerarbeidet ble de unge arbeiderne på akkordlaget enige seg imellom at de alle skulle lære stuing. Dermed kunne de også dele på det tunge arbeidet som stuingen innebar.

Plesingen foregikk ved at gjenstandene ble satt på bunnen av Saggersene. Veggene på saggersene ble limt fast til bunnen med en velling av ildfast leire. Saggersene måtte være helt tette for å unngå at det trengte røyk inn i dem under brenningen. Saggersene hadde form etter hvilke typer gjenstander de skulle inneholde. De ulike saggerstypene hadde navn. Navnene var de samme som ble brukt i de engelske potteriene. Her er navn som Oval, Round, Shilling, Six Pence og Eights.

Et akkordlag stuer en kullfyrt brennovn, cirka 1946

Et akkordlag stuer en kullfyrt brennovn, cirka 1946

Under stuingen befant de to stuerne seg inne i ovnen. Resten av akkordlaget befant seg rundt i ovnshallen der de hentet varer fra grinsjappa, pleste og langet saggers inn i ovnen til stuerne. Stuerne plasserte de første saggersene bakerst i ovnen og stuet deretter ovnen i høyde så vel som framover mot åpningen på ovnen. Etter hvert som saggersene ble stuet oppå hverandre ble bunnen i den øverste saggersen lokk på den andre. Stuerne gikk oppover i høyden på stabelen i stiger til de nådde toppen av ovnen. Etter hvert som ovnen ble fylt trappet stuingen nedover mot åpningen. Dermed ble det mulig å stue ovnen helt opp til krona, der ovnen smalner inn. Ovnen kunne inneholde mellom 40 000 og 60 000 gjenstander alt etter hvor store de var. Etter at ovnen var stuet full ble åpningen murt igjen med ildfast stein, og leire. Deretter trillet stuerne opp ti tonn kull som gikk med til brenningen. Kullet ble lagt rundt ovnen i hauger ved hver av fyrgangene. Fra nå av var det brenneren som overtok det videre arbeidet.

Brenningen var et av de mest spesialiserte arbeidene på hele fabrikken. I alt var det fire brennere, to i biskovnene og to i glassovnene. Brennerne måtte ha et inngående kjennskap til hvordan temperaturen i ovnen fordelte seg etter som fyringen skred fram. En liten feil her kunne føre til at ovnen ble skjevt brent og varene ødelagt.

Ovnene var konstruerte med kanaler i veggene og ti fyrganger rundt periferien i bunnen. Det var nødvendig med så mange fyrganger for å få jevn temperatur i ovnen under brenning. Øverst i kvelven var ovnen tett med unntak av noen små hull for å slippe ut røyken.

Når ovnen ble fyrt opp steg flammene opp mot kvelven. Når de traff den buede kvelven ble flammene presset ned i bunnen igjen og ut mot veggene som var forsynt med kanaler som ledet varmen opp over kvelven og ut i skorsteinen. Dette er et mottrykksprinsipp der flammene tvinges til å ta en lengre vei enn hva de normalt ville ha gjort. De små røykhullene i kvelven er for små til å slippe ut noen særlig varme. Derfor tvinges flammene tilbake til bunnen og ut i sidekanalene. Ovnene måtte bygges etter dette prinsippet for at gjenstandene i midten skulle få så høy temperatur at de ble brent. For å kontrollere hvordan brenningen forløp var det små hull langs veggene på ovnen. Brenneren kunne ved å stå i en stige se inn i ovnen på flammene. Ut i fra fargen og forma på flammene avgjorde han om ovnen ble riktig brent. Til å kontrollere temperaturen ble det brukt seegerkjegler. Seegerkjeglene var ca. ti cm. lange og plassert i grupper på tre. De stod loddrett med spissene opp. De var laget av en spesiell sort leire og hadde den egenskapen at de bøyde seg ved ulike temperaturer. Den første på litt over 1000 grader celsius, den andre på omlag 1100 grader celsius og den siste på omlag 1200 grader celsius. Når den siste kjegla tok til å dale var ovnen ferdig brent.

Brennerne var de eneste på fabrikken som gikk skift. Hver brenner hadde en medhjelper som tente ovnen for seg. De første 12 timene ble ovnen brent med svak flamme. Dette ble gjort for å drive de siste restene av fuktighet ut av godset. Etter tørkeperioden overtok brenn-eren arbeidet. Han brente ovnen opp til 1200 grader celsius. Under brenningen arbeidet brenneren alene. Det tok vanligvis 36 timer fra brenneren overtok ovnen til ovnen var ferdig brent. Deretter hadde brenneren fri mens neste brenner tok neste ovn. Ovnene gikk på skift mellom de to brennerne i biskovnshallen.

For å bli utlært til brenner måtte nybegynnerne gå sammen med en erfaren brenner til han mestret teknikken med å få temperaturen på ovnen jevnt oppover mot toppen. Brenneren måtte også passe på at varmen var jevn over hele ovnen.

Etter at ovnen var brent, måtte den stå til avkjøling i tre døgn. Det var viktig at ovnen ikke ble tømt for tidlig. Hvis det ble gjort risikerte en at varene sprakk som følge av temperatursjokket.

Uttakingen foregikk motsatt av innsettingen. Det ble brukt en sliskebane som ble trukket med inn i ovnen etter hvert som ovnsgjengen arbeidet seg innover.