Glasering av keramiske gjenstander

Glasering går ut på å gi den keramiske gjenstanden en tynn hinne av et glasslignende belegg. Formålet med å glasere en gjenstand er flere. Det kan være for å hindre at vann trenger inn i den porøse bisken under bruk. Det kan også være for å ha en overflate som er lettere å holde rein. Til slutt kan det være for å øke styrken på gjenstanden eller gi den en bestemt farge gjennom glasuren. Ofte ønsker en å kombinere to eller flere av disse egenskapene. Glasurer står glass nær i struktur og egenskaper.

For å få fram de ulike egenskapene til glasuren tilsettes den forskjellige metalloksyder. Glasur påføres vanligvis etter to metoder, dyppglasering og sprøyteglasering. Ved Fajansen ble dyppglasering brukt helt fram til etter andre verdenskrigen. Dyppglasering utføres ved at gjenstanden blir dyppet i et glasurbad. Glasuren ble blandet ut i store kar oppslemmet med vann som en tyntflytende velling. Glasererne tok gjenstandene med hendene og dyppet dem raskt ned i glasurbadet. Deretter ble den tatt av en hjelper som satte dem opp på et bord. Når gjenstandene blir dyppet i glasurbad, suger det porøse godset straks til seg glasur. Glasuren legger seg som en tynn hinne på gjenstanden. Dyppglasering krever en høyt utviklet arbeidsteknikk.

Håndbevegelsene måtte nøye tilpasses etter størrelse og form på gjenstanden. Fingeravtrykk måtte unngås. For at glasuren skulle oppnå den rette tykkelsen måtte glasererne være nøye på tiden gjenstanden befant seg i glasuren. Var gjenstanden for lenge i karet ble laget for tykt, var den for kort tid ble den for tynn. Denne arbeidsteknikken må læres gjennom prøving og ved å se på hvordan andre bedømmer glasuren og gjenstandene sammen. Fargede glasurer er ekstra vanskelige å arbeide med. Her må en passe på at de siste dråpene med glasur som ristes av ikke setter mørke striper eller flekker.

På Fajansen var glasering et arbeid som krevde et godt samstemt lag. Hjelperen måtte hele tiden følge med på glasererens bevegelser slik at han tok i mot gjenstanden til rett tid.

26 mennesker arbeidet i glasurkjelleren, 12 menn og 14 kvinner. Før 1935 var det timebetaling. Etter 1935 ble det akkordbetaling. Erfarne mannlige arbeidere fikk da 100 øre til 107 øre timen. Menn i begynnerlønn og kvinner fikk fra 55 til 60 øre timen. Mennene glaserte de tyngste tingene. Kvinner og nybegynnerne tok i mot og satte fra seg gjenstandene på bordet. Kvinnene var dessuten med på å glasere lettere gjenstander som tallerkener og kopper. Under glasseringen måtte glasuren hele tida holdes i bevegelse med rørestokker slik at den ble jevn på konsistensen. Etter at varene var ferdige ble de fraktet på traller til glassovnhallen.

Glassbrenning

For at glasuren skal binde seg til godset må den brennes under høy temperatur. Prosessen under glassbrenning har mye til felles med biskbrenning. Til glassbrenning var det fire ovner av samme form og konstruksjon, som biskovnene. Ovnene hadde navn Jon, Kristen, Håkon og Johannes.

Arbeidet i glassovnene ble utført av et akkordlag på 34 arbeidere. Fire av de 34 var kvinner. Timebetalingen lå på omtrent 100 øre timen for menn og fra 55 øre til 60 øre timen for kvinner. Som på laget i biskovnene hadde også laget i glassovnene fordelt de forskjellige arbeidsoppgavene mellom seg. Etter første verdenskrig ble til vanlig bare tre av ovnene brukt. Johannes som var den minste ble da bare anvendt som reserveovn i perioder med ekstra høy produksjon eller når en av de andre ovnene måtte repareres. Arbeidsgangen var nokså lik arbeidsgangen i biskovnene. Varene ble bleset i saggers og stuet i ovnene. På et punkt skiller imidlertid glasurbrenning seg ut fra biskbrenning. Under glasurbrenning måtte gjenstandene stiltes. Det vil si at de måtte plasseres på små føtter, eller stilts som de heter, av keramisk materiale. Dette ble gjort for å hindre at gjenstandene brant sammen med hverandre under glassbrenningen. Etter at ovnen var stuet og åpningen murt igjen, ble ovnen fyrt opp og glassbrenneren overtok. Det var to glassbrennere som gikk på skift i glassovnene. Glassovnene ble brent på litt lavere temperatur enn biskovnene. Dette måtte gjøres for å unngå at det dannet seg spenninger i gjenstanden mellom gods og glasur. På samme måte som på biskovnene ble brenningen i glassovnene kontrollert gjennom små inspeksjonsluker oppe på ovnen. Brenneren stod i en stige og kunne se inn i flammene og kontrollere stillingen på seegerkjeglene inne i ovnen. Brennerarbeidet kunne til tider være farlig. Brenningen i glassovnen tok like lang tid som i biskovnene. Etter at ovnen var kjølt ned ble varene fraktet på skinnegående traller til sorterkjelleren.

Sortering

I sorteringen arbeidet det 20 mennesker, fire menn og 16 kvinner. Fra å være timelønn gikk det i 1935 over til fellesakkord med timelønner på 105 øre for menn og 55 øre for kvinner i gjennomsnitt. Arbeidet ble ledet av en mannlig formann.

I sorterkjelleren ble varene sortert i tre klasser: prima, sekunda og kraks. Sorteringen var basert på individuelt skjønn med bakgrunn i normer vedtatt av ledelsen på fabrikken. Sorteringen satte store krav til dyktighet og nøyaktighet. Det gjaldt å få trening i å oppdage feil hurtig, samtidig som en raskt måtte avgjøre hvilken gruppe feilen hørte til i.

Etter glassbrenningen var det merker etter stiltsen i glasuren på gjenstandene. Disse merkene ble slått av med en liten stålpigg og deretter slipt ned med sandpapir. Varene som ikke skulle emaljedekoreres ble fraktet videre til pakkeriet. Der ble de pakket for lagring og sending. De varene som skulle dekoreres utenpå glasuren gikk på traller til emaljesalen.

Pakking

Varene ble pakket i trekasser beskyttet av halm. Dette ble gjort i pakkeriet. Det var 13 arbeidere, alle menn som arbeidet her. Kassene ble spikret i et eget kasseverksted der det arbeidet 4 menn. Pakkerne hentet kassene etter hvert som de trengte forskjellige størrelser. Fra pakkeriet ble kassene med varer kjørt til et skur der de ble lagret. Skuret lå nede ved sjøkanten. Fra skuret ble varene lastet ombord i kuttere eller rodd over med båt til dampskipskaien for videre forsendelse ut til kjøperne i Norge eller utlandet.

En annen viktig gruppe arbeidere var renholdsarbeiderne. 6 kvinner og 1 mann hadde til oppgave å holde fabrikklokalene reine.

Alt arbeid der leire inngår i produksjonen har en potensiell helsefare. Så lenge leiren er fuktig er den ufarlig, men straks leiren tørker vil den danne ørsmå støvpartikler. Hvis disse partiklene pustes inn og havner i lungene på mennesker vil det føre til at lungene tettes til, pustekapasiteten vil bli nedsatt og den angrepne personen vil langsomt bli kvalt. Dette er den beryktede sykdommen silikose. Silikose er uhelbredelig. Når først skaden er oppstått kan den ikke leges. Rengjøring og avtrekk for støvet er den eneste måten å forebygge silikose på.

Arbeidet ved Fajansen var fram til slutten av andre verdenskrig lite mekanisert. De fleste arbeidsoperasjonene krevde lang opplæring. Arbeid som er grunnet på praktiske ferdigheter gir arbeiderne en stor grad av kontroll over sin egen innsats. Dette fører til at arbeiderne er seg bevisst sin egen faglige dyktighet.

Det var ikkje sånt atta de trudde me sko gå de i næringen. Fø dei var så selvbestalta atte de visste både ka de gjorde, og (de) var så trygge på jobbane sine. Du kunne ikkje læra dei någe.

De mange klart adskilte manuelt dominerte leddene innenfor produksjonen gjør at Fajansen framstår som en arbeidsdelt industribedrift med sterkt håndverksmessig preg.