Støping av keramiske gjenstander

Formingen av keramiske gjenstander er avhengig av leirens egenskaper, det vil si dens plastisitet og flyteegenskaper. Leire som skal formes må være plastisk og tyktflytende med en grøtaktig konsistens.

Til støping kreves det helt andre egenskaper av leiren. Det kreves en lettflytende masse omlag som melk på konsistens. Denne leiren kalles slikk. Slikken ble fraktet fra poggen til støperiet i store kasser. For at gjenstandene ikke skulle synke sammen etter at de var tatt ut av forma , ble slikken tilsatt vannglass. På støperiet arbeidet det om lag 60 personer. Støperiet produserte varer som ikke kunne formes. Det var ting som mugger, kanner, servanter, figurer, ovale fat o.s.v. Gjennom støperiet gikk det to skinneganger. Gipsformene stod på små traller.

Gips har den egenskapen at den suger til seg vannet fra slikken i forma. Den delen av massen som er nærmest veggene vil derfor størkne i løpet av 10-15 minutter , mens den øvrige massen fortsatt er flytende.

Skisse som viser hvordan keramiske gjenstander kan støpes i form

Skisse som viser hvordan keramiske gjenstander kan støpes i form. Fra venstre: 1: Delene til gipsforma bindes sammen og fylles med flytende leire. Etter hvert trekker vannet inn i gipsen, og slikken synker. Forma må derfor etterfylles. 2: Etter at det har trukket inn så mye vann i gipsforma at leiren begynner å størkne, vendes forma opp-ned slik at den gjenværende slikken renner ut. 3: Når gjenstanden har tørket så mye at den slipper forma, blir forma åpnet og gjenstanden tatt ut.

For å kontrollere at gjenstandene hadde oppnådd den rette tykkelse på godset, skar støperne i massen med en liten kniv. Når den rette tykkelsen var oppnådd, ble den flytende slikken tømt ut i en renne slik at den rant tilbake til leirkassen. Arbeiderne hentet slikk til støping i kanner som de fylte fra kummene. Etter at slikken var tappet av forma fortsatte denne å trekke til seg vann. Gjenstanden krympet og slapp forma slik at den kunne tas ut. Når gjenstanden var tatt ut av forma ble hullet etter tømmingen tettet igjen og gjenstanden ble skjevet og pusset glatt. Deretter tok en av kvinnene forma, gjorde den ren den, tørket og satte den sammen igjen til nytt bruk. Støping og uttaking av formene var mannsarbeid. Tetting, skjeving og pussing var kvinnearbeid. Kvinnene hadde også til oppgave å støpe hanker til kopper, mugger o.l. Hankene ble støpt i en todelt form. Etter at hankene var støpt, ble de dekket til med et fuktig klede og brakt ned til koppformerne. Der ble hankene satt på koppene. Det var viktig å passe på at hankene og koppene hadde riktig fuktighet. Hvis ikke risikerte en at hankene ikke festet seg, men falt av.

Hvor lenge en form kunne brukes var avhengig av typen gjenstand som ble laget. Var det gjenstander som skulle skjeves kunne en form brukes i mange år. Hvis forma lekket ble sprekken tettet med en leirklump. Dette kunne ikke gjøres på gjenstander som skulle pusses. Skjøtene ble for store på gjenstandene etter at de var skåret reine. Når gjenstanden ble brent vokste skjøten slik at gjenstanden ble ødelagt.

Grunnlaget for støping er som nevnt gipsens evne til å trekke til seg vann. Det finnes to typer støpeformer som begge ble brukt på Fajansen. Det er enkel og dobbelform. Enkeltstøp skjer i ei form med kun en yttervegg. Dobbeltstøp foregår i en form som i tillegg til ytre vegger også har en indre kjerne med fasong etter gjenstandens indre form.

Ved dobbeltstøpning vil derfor så vel den ytre som den indre formen på gjenstanden bli bestemt av gipsforma. Under enkeltstøping bestemmes som nevnt den indre forma av tida slikken får stå og trekke i forma. Dette gjør at tykkelsen vil variere. Innsida på gjenstanden vil også bli mindre jevn og vil dessuten lett få spor etter seg i støpemassen. Dobbeltstøping fører til jevn tykkelse og glatte overflater. Dette kommer av at vannet suges ut av slikken fra begge sider.

En form er sammensatt av flere deler som et byggesett. Desto mer komplisert gjenstanden er, desto flere deler. Dette er nødvendig for å fjerne forma etter støping uten at gjenstanden blir ødelagt. Det ligger derfor mye fagkunnskap i å lage en form med færrest mulige deler. Etter at gjenstandene var tatt ut av forma ble de lagt i kasser til ferdiggjøring. Det var en mann som bare hadde til oppgave å bære gjenstandene bort til kvinnene og kontrollere arbeidet de hadde gjort.

Hver av kvinnene hadde en tavle og griffel. Formannen delte ut tavlene om morgenen. Om kvelden ble tavlene samlet inn og levert på kontoret til driftsbestyreren.

Arbeidet på støperiet ble akkordarbeid etter tariffavtalen kom inn i 1935. Da ble timelønnen mellom 105 og 110 øre pr. time for menn og mellom 55 og 60 øre timen for kvinner. Flere av arbeidsoperasjonene på støperiet krevde stor fysisk styrke. Formene til toaletter og servanter kunne veie godt over 50 kilo. Disse formene måtte støperen selv klare å bære fram og gjøre ferdige.

Etter at gjenstandene var gjort ferdige på støperiet, ble de fraktet ned med en heis og båret inn i grinsjappa til tørking.