Fajansen og 1. verdenskrig

Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 fulgte en urolig tid for fabrikken. Fajansen var avhengig av råstoffer fra utlandet, spesielt fra England. Siden England var blant de krigførende partene ble dette vanskelig. En annen vanskelig situasjon skapte høykonjunkturene. Prisene på råvarer og skipstransport steg fra måned til måned. I 1915 kunngjorde Tyskland at havområdene rundt England var krigssone. Skip fra nøytrale land kunne fra nå av senkes av tyske ubåter. Fra 1916 ble situasjonen i Norge verre.

Det vart alvorleg skort på forsyningar både til dagleg forbruk og råstoff for industrien. Priskontrollen greidde ikkje å hindra at prisane fauk over alle grenser i veret.
(Furre 1971:70)

Forholdene ute i verden virket inn på fabrikken i Egersund. For arbeiderne betydde dette likevel ikke noen katastrofe. Det rike sildefisket utenfor byen krevde store mengder arbeidskraft. Etter hvert som fabrikken gikk til innskrenkninger i driften tok de oppsagte arbeiderne arbeid i silda. Etter hvert ble tallet på arbeidere redusert fra omlag 400 i 1912 til 80 i 1918. I årsberetningen for 1917 meldes det at 250 arbeidere, så vel kvinnelige som mannlige har sagt opp for å ta seg bedre betalt arbeid hos sildeoppkjøperne i byen.

Etter verdenskrigen kom fabrikken smått om senn i gang igjen. Men først i 1920 meldes det i årsberetningen at driften er henimot normal med ¾ av vanlig arbeidsstokk. Første verdenskrig danner et skille i Fajansens historie. Før krigen var fabrikken den viktigste arbeidsplassen i byen. Under krigen overtok sildesaltinga denne rollen. I 1920 var Fajansen igjen den største arbeidsplassen i Egersund. Arbeiderne var eldre fagarbeidere og mange ungdommer i begynnerfasen.

Utover i mellomkrigstida styrket Fajansen sin stilling som byens viktigste arbeidsplass. Fabrikken ble ikke bare sett på som byens viktigste arbeidsplass. De fleste opplevde den også som den eneste sikre arbeidsplassen i Egersund. For en ungdom var det få muligheter utenom Fajansen.

Det var noen i min generasjon som gikk i lære, men så snart de var utlærte var det sparken. For da skulle de ha inn en ny læregutt. Det var billig arbeidskraft.
(E.F.A.1989)

Arbeidsledigheten var stor. Å  få arbeid på Fajansen stod som en drøm for de fleste. Det het seg at en gutt hadde tre muligheter i Egersund. Den ene var å komme inn på Fajansen. Da ble han regnet som velberget. Den andre muligheten var å reise til sjøs. Den tredje var å emigrere til USA.

Mellomkrigstidens Egersund var dominert av Fajansen. Med sin beliggenhet i sentrum av byen skilte de store fabrikkbygningene i murstein seg sterkt ut fra de omkringliggende småhusene i tre. Livet i byen ble i stor grad innrettet etter arbeidstiden på fabrikken. Når arbeiderne hadde middagspause fra klokken 12.30 til klokken 14.00 våknet byen til liv. Fire hundre arbeidere strømmet samtidig ut gjennom fabrikkportene og gikk hjem i matpausen.

Vis innlegg

Potteriet blir fajansefabrikk

Fotografi av Egersunds Fayancefabriks Co. cirka 1895. Foto: E. H. Torjusen.

Stansen i potteridriften førte til at en gruppe arbeidere sammen med lokale kapitalinteresser opprettet en ny keramisk bedrift, Eie Steintøyfabrikk på andre siden av byvågen. Den kom i drift i høsten 1862.

I 1863 innbød Feyer til aksjetegning i et selskap med formål å omdanne Potteriet til et anlegg som skulle produsere fajanse. Fajanseproduksjonen skulle baseres på materialer og råvarer fra England. For å skaffe penger til oppstarting av den nye fabrikken solgte Feyer sin andel i verdens største titanjernmalmfelt som han hadde oppdaget i Sokndal for £9000 til et engelsk selskap.

I 1865 arbeidet 50 mennesker på fabrikken. Prøvedriften med fajanseproduksjonen hadde tatt til. Denne gangen ble det tatt inn svenske arbeidere fra Rørstrand fabrikkene som læremestere. I tillegg ble det også tatt inn engelske arbeidsfolk.

I begynnelsen hentet fabrikken over ferdig flintmasse fra England, men dette varte bare en kort tid. Fabrikken gikk snart over til å produsere blandingen i Egersund basert på engelsk blåleire og kaolin, dansk flint og norsk kvarts. Fabrikken vokste raskt.

Illustrasjon - Egersunds Fayancefabriks Co. i 1875.

Illustrasjon – Egersunds Fayancefabriks Co. i 1875.

I 1866 arbeidet 70 personer på fabrikken. Ved utgangen av 1870 var tallet oppe i 164. Av disse var 32 kvinner og 12 barn under 15 år. I 1880 årene var Egersunds Fayancefabrik det nest største industrianlegg i Rogaland. 200 arbeidere var ansatt.

I begynnelsen var fajanseproduksjonen basert på import av så vel råvarer som modeller. Etter hvert utdannet fabrikken i Egersund sine egne modellører og dekoratører. Fabrikken fikk på den måten en selvstendig produksjon basert på egen formgivning.

Feyer hadde brukt store pengesummer til leting etter metaller og mineraler. Blant annet hadde han satset store summer i et selskap som drev boring etter kull på Jæren. Egersunds Fayancefabrik gikk konkurs i 1876. Den ble solgt til et interessentskap bestående av folk fra Stavanger og Egersund. Johan Feyer ble tilbudt stillingen som disponent, men avslo. Deretter ble disponentstillingen tilbudt broren Christian M. Feyer som tok i mot den. Etter reorganiseringen fikk fabrikken navnet Egersunds Fayancefabrik Co.

I 1883 gikk den over til aksjeselskap under navnet A/S Egersunds Fayancefabriks Co. Etter at fabrikken fikk nye eiere ble det satset sterkt på mekaniseringen av driften. I 1881 ble det stilt opp en lokomobil som drev dreiemaskinene. I 1885 kom det en ny stasjonær dampmaskin som foruten dreieskivene også drev møllene og leverte stim til tørkerommene. Produksjonen og omsetningen økte jevnt og i 1897 sysselsatte fabrikken 250 arbeidere.

Illustrasjon - Egersunds Fayancefabriks Co. i 1884.

Illustrasjon – Egersunds Fayancefabriks Co. i 1884.

Også på produktsiden gjorde fabrikken store framsteg. Produktene ble stadig forbedret. Produktspekteret ble utvidet og nye glasurer ble uteksperimentert på fabrikken. Fabrikken deltok på utstillinger i Norge og utlandet der den vant priser og hederlig omtale. I 1898 deltok A/S Egersunds Fayancefabriks Co. på Landsutstillingen og International Fiskeriudstilling i Bergen. Fabrikken fikk flere utmerkelser for sine produkter.

Samtidig med at fabrikken i slutten av forrige århundre utvidet produksjonen og tallet på ansatte ble det opprettet utsalg for fabrikkens produkter i Bergen og Oslo. Varene fra fabrikken i Egersund ble solgt over hele landet. Til kunder i Troms og Finnmark ble det levert varer med bilder av den russiske tsarfamilien og russiske innskrifter beregnet på pomorhandelen.

I de første årene av det tjuende århundret styrket Fajansen sin stilling som den viktigste arbeidsplassen I Egersund. Fabrikken investerte stadig i nytt produksjonsutstyr og i 1905 ble det installert elektrisk belysning og motordrift av formemaskinene.

Brann

I 1905 ble fabrikken rammet av en brann som la store deler av de gamle trebygningene i aske. De nye murbygningene ble berget. Samme året ble det lagt planer for gjenoppbygging og utvidelse av fabrikken. Nye maskiner ble kjøpt inn fra England.

Det e det besta så he skjedd i byens historie at fabrikken brende i 1905.
Uttalelse fra tidligere arbeider ved fabrikken

Gjenoppbyggingen etter brannen førte til en sterk forbedring i de yrkeshygieniske forholdene på fabrikken. I de gamle trebygningene ble det gjort rent ved tørrsoping. Det var langt fra tilstrekkelig. Innholdet av leirstøv i lufta var ekstremt høyt. Arbeiderne som arbeidet med leiren fikk nesten alle silikose og døde i ung alder. De fleste døde før de ble 50 år gamle. De nye bygningene ble konstruert slik at de kunne spyles med vann. Vannet bant leirstøvet og hindret at arbeiderne pustet det i seg. I 1982 uttalte en arbeider om denne brannen: «Det e det besta så he skjedd i byens historie at fabrikken brende i 1905».

Vis innlegg

Feyers potteri

Portrettfotografi av Johan Feyer

Grunnleggeren av den første industribedriften i Egersund var Johan Feyer. Han var sønn av sorenskriveren i Dalane og bosatt i Egersund. Johan Feyer var interessert i geologi og reiste rundt i Dalane på leting etter metaller og mineraler. På garden Leidland på Eigerøya ble han kjent med at der var forekomster av leire. Feyer så de mulighetene som lå i leirforekomstene og fikk ideen til å starte et potteri i Egersund, dit leiren lett kunne fraktes i båt. Han fikk faren interessert i prosjektet og Johan Feyer reiste til Newcastle-upon-Tyne for å lære om steintøyframstilling. Etter å ha gått læretiden ut i England reiste han tilbake til Norge. Leirforekomstene på Leidland og et område på nordsiden av Lundeelva, Damsgaard i Egersund ble kjøpt og fabrikken reist.

Portrettfotografi av Johan Feyer

Portrettfotografi av Johan Feyer

I 1847 begynte arbeidet på fabrikken og i 1848 stod de første bygningene klare. Til å lære opp arbeiderne i Egersund hadde Feyer med seg engelske fagarbeidere. De to første engelske arbeiderne var William Baal og Joseph Holmes. Når Holmes stuet godset i ovnene brukte han sin kone som tolk. Han gav henne ordrene og hun pekte og forklarte de norske arbeiderne etter beste evne. Nordmennene forstod ikke de engelske arbeiderne og flere brenninger ble ødelagt. Til tross for store vanskeligheter i starten ble Feyer eneeier av fabrikken i 1849. I 1851 besto arbeidsstokken foruten Feyer av 2 kontorbetjenter, 2 engelske mestersvenner, 4 svenner, 9 voksne arbeidere, 7 drenger og 2 fruentimmere, i alt 26 faste arbeidere. I tillegg kom besetningen på 5 menn hver ved 2 fartøyer og 3 leirgravere. Potteriet var blitt byens største arbeidsplass.

Pottemakeriarbeidet var et håndverksarbeid. Pottemakerne arbeidet med en dreieskive. Dreieskiva ble sveivet rundt av en gutt eller en kvinne som satt på golvet og sveivet skiva rundt som en slipestein. I tillegg til dreieskiveforming var det også et støperi. Den engelske innflytelsen var sterk og de engelske faguttrykkene gled etter hvert inn i det norske språket. Fra den første tiden er det kjent navn som tray shop, shop for throwing, foremans shop og pressing shop. Potteriet hadde en jevn vekst utover på 1850 tallet med 55 arbeidere, i 1855.

Illustrasjon - Egersund potteri i 1860-årene.

Egersund potteri i 1860-årene.

Deretter går det nedover til driften stanser opp i 1860. Produksjonen av brunt steintøy var etter hvert kommet i gang på flere steder i landet. Spesielt var konkurransen fra Sandnesområdet sterk. Leiren der var av høyere kvalitet og lett å vinne ut.

Vis innlegg

Egersund byhistoriske leksikon publisert

I dag er Egersund byhistoriske leksikon publisert. Du kan finne det på museets nettsider under menypunktet Opplev og lær, eller du kan klikke her. Dampskipskaien, avbildet av fotograf E. H. Torjusen i 1906 på fotografiet ovenfor, er en av de flere hundre spennende artiklene du kan lese.

Egersund byhistoriske leksikon er et nettleksikon drevet av Dalane Folkemuseum som en del av museets formidlingsoppdrag. Selv om Egersunds historie er grundig dokumentert gjennom bøker, museets årbøker, museets fotosamling, avisartikler m.v. mener vi at det også kan være verdifullt å formidle byhistorien ved hjelp av digitale medier.

Les mer om Egersund byhistoriske leksikon på leksikonets egne sider.

Vis innlegg

Godt besøk på museets julearrangement

De besøkende tar en nærmere titt på julepyntutstillingen. Foto: Torbjørn Bøe

Museets julearrangement 30. november 2011 ble godt besøkt. Rundt bordene på konferanserommet på Egersund Fayancemuseum var det helt fullt. De besøkende fikk høre sanger framført av koret Chorus, og et foredrag om juleminner fra 1940-tallet av Rasmann Polden. Det ble servert riskrem og julekaker, og Linda M. Høie ved Dalane Folkemuseum holdt et foredrag om juletradisjoner i forbindelse med åpningen av juleutstillingen av produkter fra Eie potteri.

De besøkende tar en nærmere titt på julepyntutstillingen. Foto: Torbjørn Bøe Det slås av en prat utenfor en julepyntet stentøy-butikk på Egersund Fayancemuseum. Foto: Torbjørn Bøe

Vis innlegg

Historien om Helleren

Foto av tre hus under helleren midt på 1800-tallet. Foto: Ukjent. Sokndal Bygdetun.
Utklipp av foto av Helleren. Foto: I. Mehus. Dalane Folkemuseum.

Utklipp av foto av Helleren. Foto: I. Mehus. Dalane Folkemuseum.

Husene under Helleren har fasinert mennesker gjennom generasjoner.  I 1745 beretter Amtmann de Fine til kongen i København:

I Soggendals Skibbr. er et udhengende Bierg at see kaldet Helleren, hvoer under boer een Huusmand som benytter sig mest av samme Field til Tag paa sine Huuse.
Amtmann de Fine, 1745

Over hundre år senere, i 1868, skriver Egersundsposten:

Inderst i Jøssingfjorden, ¼ Mil østenfor Ladestedet Soggendal, ere een mærkverdig Klippehvælving, “Haahelleren”. […] Under denne Hvælving staa 3 Vaaningshuse med tilhørende Udhuse. […] Kun sydlig Vind driver Regnen inn til Husene, som ellers står saa tørt, at Tag gjerne kunde undværes.
Egersundsposten, 1868

Steinalderboplass

Det mørke kulturlaget i Helleren er skapt av matavfall og annet avfall over lang tid. Det er 60 cm tykt og folk har bodd under Helleren i kortere eller lengre perioder siden steinalderen. Det er funnet fiskebein, dyreknokler, østersskall og avslag etter redskaper i flint. Bosetningen har trolig vært sesongbetont – og folk har brukt sjøen og heia.

Strandsitterplassen Helleren

Helleren var husmannsplass under gården Haneberg. Oppsitterne på Haneberg eide jorda, og plassfolket under Helleren betalte en årlig leie for bruksretten til jorda. De hadde kontrakter som sikret dem retten til jorda på livstid – så fremt de betalte sin leie – og de eide husene sine selv.  Jordbruket var en viktig del av livsgrunnlaget, men det var ikke mulig å leve av dette alene. Plassfolket var avhengig av inntekter utenfra. Fiske har vært viktig – både til hjemmebruk men ikke minst som inntektskilde. På denne måten var det mulig for plassfolket å betale sin årlige leie til Haneberg.  Det er denne kombinasjonen av jordbruk og andre inntektskilder som betegner en strandsitter eller bygselhusmann. Strandsitteren er typisk for Vestlandet og skiller seg fra husmannen på Østlandet som hadde arbeidsplikt på hovedgården og svært liten frihet.

Livet under Helleren

Husene under Helleren er små, og området rundt karrig. Men livet under Helleren har vært relativt bra. Forholdene var ikke annerledes enn på mange andre vestlandsgarder på denne tiden.

Hver husholdning hadde et par kyr og 5 – 6 sauer. På beskjedne åkerlapper innover i dalen dyrket de havre, bygg og poteter. På heia gikk dyra på beite og her ble det også drevet utslått. Høyet ble firet ned fjellet til husene. Det var  bare mulig å slå i utmarka annethvert år.

Hvem bodde under Helleren?

I dag er det en stille under Helleren. Slik har det ikke alltid vært. Mange mennesker har bodd her. Helleren har gjenlydt av høye og lave stemmer, barnelatter og barnegråt, breking og rauting, skrangling med kar og med bøtter. Mange liv er begynt, levd og avsluttet under Helleren.  Vi tror det har bodd folk fast her siden 1500-tallet. Møt her noen av dem:

1752: En husholdning

  • Børild Børildsen

1801: To husholdninger

  • Ingeborg Salvesdatter med barna Bernt, Salve, Berthe og Ingeborg
  • Lars Olsen og hans søster Rachel.

1865: Tre husholdninger

  • Jacob Jacobsen med konen Ingeborg S. Ellefsdatter og barna Bernt, Jakob, Elias, Torn, Janikken og Ingeborg. En gift sønn, Karl, bor der også. Karls kone har flyttet fra ham.
  • Ole Andreas Aslaksen med konen Ingeborg, sønnen Adolf og tjenestejenten Ane G. Jakobsdatter.
  • Johannes Larsen med kone Birte.

1875: To husholdninger

  • Ole Andreas Aslaksen med konen Ingeborg, sønnene Johan Julius og Jens Bernard. 2 kyr.
  • Jacob Jacobsen med konen Ingeborg S. Ellefsdatter. Med barna Jakob, Elias, Torn og Ingeborg.  3 kyr, 5 sauer, havre, poteter, bygg.

1900: En husholdning

  • Ingeborg Elisebeth Jakobsdatter med to sønner, Oskar og Ideus.
Foto av tre hus under helleren midt på 1800-tallet. Foto: Ukjent. Sokndal Bygdetun.

Foto av tre hus under helleren midt på 1800-tallet. Foto: Ukjent. Sokndal Bygdetun.

Midt på 1800-tallet var befolkningspresset i Norge på det sterkeste. Dette ser også ut til å gjelde Helleren der tre familier holdt til i denne perioden. I 1865 bor det under Helleren 15 mennesker, 5 kyr, 12 sauer og 1 gris.

Rundt 1900, (35 år senere) hadde situasjonen forandret seg. Da var det kun tre mennesker som bodde under Helleren, alle voksne.

Hvor gamle er husene?

Husene slik de står i dag fikk sin utforming på 1800-tallet. Det blå huset er eldst. Deler av husene, som laftekjernene, kan likevel være adskillig eldre. Tømmeret i det blå huset har flyttemerker (se på baksiden). Huset kan ha stått et helt annet sted før det ble satt opp i Helleren. I tidligere tider var det svært vanlig å flytte hus.

Det har også stått flere driftsbygninger.

Den moderne tid kommer til Jøssingfjord

Foto av Helleren 1916. Brakken til venstre var i bruk av arbeidere på smelteverket. Foto: A,B, Wilse. Titania A/S.

Foto av Helleren 1916. Brakken til venstre var i bruk av arbeidere på smelteverket. Foto: A,B, Wilse. Titania A/S.

Industrien kom tidlig til Jøssingfjord. I årene 1901 – 1902 produserte Den norske Chamottefabrikk takstein, murstein og rør på fabrikken på Holmen lenger ute i fjorden. Noen år senere starter The Jøssingfjord Manufacturing Company sin virksomhet innerst i fjorden. Kraftstasjon og smelteverket ble bygget i årene 1907 – 1908. Kraftstasjonen står ennå.

I 1909 selger den siste brukeren “Jordbrukerske og husmandsenke”  Ingeborg Elisebeth Jakobsdatter bruksretten sin til The Jøssingfjord Manufacturing Company og den siste strandsitteren flytter snart fra Helleren.

«Dråben»

«Dråben» i Helleren er legendarisk. Fra berget bak det røde huset drypper det vann kontinuerlig. Folket under helleren har til alle tider samlet dette vannet i spann og bøtter.

«Dråben» skal smake spesielt godt!

Vis innlegg

Tilgjengelighetspris til Egersund Fayancemuseum

Fylkesrådet for funksjonshemmede i Rogaland tildeler Tilgjengelighetsprisen 2011 til Egersund Fayancemuseum. Museet har fått prisen for sitt arbeid med universell utforming i de nye utstillingene som ble satt opp etter at museet flyttet til de nye lokalene i Amfi Eikunda kjøpesenter i Egersund sentrum. Prisen består av et diplom og en sjekk på 20 000 kroner som vil bli delt ut av fylkesordfører Janne Johnsen under Fylkestingets samling 6. desember 2011.

[quote]Egersund Fayansemuseum er et eksempel på hva som er mulig å få til når en våger å tenke nytt. Universell utforming har vært en del av prosjektet fra de startet planleggingen og til de flyttet inn i nye lokaler i fjor. Egersund Fayancemuseum et nasjonalt foregangsprosjekt når det gjelder universell utforming av utstillingslokaler for kunst. Vi bør være stolte av at vi har et slikt museum i Rogaland.
Anita Egeli, leder for Fylkesrådet for funksjonshemmede.[/quote]

Det er blant annet berøringsgalleriet i Egersund Fayancemuseum som har vekket begeistring:

[quote]Bordene i utstillingen er plassert i høyde tilpasset rullestolbrukere, med informasjon i blindeskrift. Galleriet er blant verdens største innen taktilt tilrettelagte utstillingslokaler.
Fylkesrådet for funksjonshemmede.[/quote]

Les mer på Rogaland fylkeskommunes sider.

Vis innlegg

Bevaring av husene i Helleren i Jøssingfjord

Bilde av malingstrapp på blå dør

Det store besøkstallet

I 150 – 200 år har husene stått under helleren. På 1920-tallet ble de fraflyttet og har siden stått med åpne dører, som folk har gått inn og ut av. Det er den mest besøkte enkeltattraksjonen i Dalane med over 20.000 besøkende i året, dette er besøkstall å være stolt av. Men tåler husene belastningen av så mange besøkende?

Forsiktig restaurering

Alt vedlikehold og restaureringsarbeid handler om å gjøre valg. Vi vil vise noen av de valgene vi har tatt så langt – og våre refleksjoner rundt disse. Da museet overtok husene hadde de stått fraflyttet i nærmere 80 år. Dalane Folkemuseum har valgt å la husene få beholde nettopp dette utrykket – at de har stått fraflyttet i mange år.

Utklipp fra gjesteboka i Helleren. Foto: Jon Ingemundsen

Utklipp fra gjesteboka i Helleren. Foto: Jon Ingemundsen

Hva gjør vi med husene?

Dalane Folkemuseum har gjort minst mulig endringer på husene fordi vi vil at de skal framstå mest mulig autentiske. Så langt har vi derfor bare gjort forsiktige og nødvendig vedlikehold. I forvaltningen av de unike bygningene er målet å gjøre minst mulig inngrep, slik at alle originale deler i størst mulig grad skal bevares. Men hvordan bevare de originale delene i husene, samtidig som husene er tilgjengelig for besøkende? Dette er det store spørsmålet Dalane Folkemuseum må finne praktiske løsninger på.

Dør og stol i Helleren. Foto: Jon Ingemundsen

Dør og stol i Helleren. Foto: Jon Ingemundsen

I løpet av kulturminneåret 2009 har vi prøvd ut ulike restaureringsstrategier i Helleren. Vårt hovedprinsipp er det vi har kalt forsiktig restaurering. Dette betyr at vi går forsiktig og langsomt frem i restaureringsarbeidet. Forsiktig restaurering handler om prosess og tid. Dette arbeidet begynte før kulturminneåret og vil fortsette fremover.

Hvilken farge har husene hatt?

I 2007 tok eksperter fra Arkeologisk museum i Stavanger fargeprøver på de malte fasadene. Nå vet vi hvilke farger husene opprinnelig har hatt, det ene var rødt og det andre blått. Husene står i dag frem som værbitte og malingslitte. Vi kan velge å male dem opp igjen, men da vil kanskje folk oppfatte dem som nye og mindre autentiske enn de fremstår i dag. Maling falmer og fargene blir svakere med årene. Hvor fargesterke har de to husene vært?

Husene har nylig fått et strøk med blank linoljemaling. Den virker som en impregnering, binder den gamle malingen og metter fargen som allerede er der – husene er blitt dypere rød og klarere blå. Vi kan legge på flere lag, men venter med det foreløpig.

Det har vært, og er stadig, et problem at folk risser inn navn og initialer i husveggene- særlig på det røde huset. Dette ønsket vi å tone ned. Hver inskripsjon er blitt malt over med tynn pensel. Fargen er laget på museet og kalles engelsk rød. Tiden viser om det bør gås over med nok et strøk.

Trappen som skranter

Trappen opp til det røde huset er utslitt. Den er sannsynligvis svært gammel og har gjort tjeneste i mange år. Trappen, slik den stod, tålte ikke belastningen av de mange besøkende som bruker den hvert år. Skulle vi forsterke trappen eller bygge ny?

Vi ønsker i minst mulig grad å skifte ut elementer. Trappen er kraftig forsterket under, festet i vegg og står nå stødig. Den kan gjøre tjeneste ennå en stund. Men forsterkningen gir oss kun en utsettelse.

Tørrmuren

Det røde huset står på en tørrmur. En tørrmur er bygget opp uten noen form for bindemiddel. I sør er muren reparert og rettet opp slik at den nå står slik den var den gang sauene holdt til her i kjelleren under huset. Muren er trukket ut fra husveggen slik at det var lett å gi dyrene for.

Dører og karmer

Bilde av den blå døra i Helleren fra innsiden.

Bilde av den blå døra i Helleren fra innsiden.

Bilde av malingstrapp på blå dør

Bilde av malingstrapp på blå dør

Bilde av malingstrapp på en grønn dør

Bilde av malingstrapp på en grønn dør

Innvendig i det røde huset er en dør blitt malt opp i en av sine tidligere farger. I det blå huset er det samme gjort med en skapdør. På dørene er det laget en såkalt malingstrapp, og dørene er malt opp igjen i den første, opprinnelige fargetonen.

Dørene står i sterk kontrast til resten av rommet. Og nettopp denne kontrasten kan være et godt utgangspunkt for videre refleksjoner. Hvor store inngrep skal vi gjøre?

Vinduskarmene er også preget av tiden tann. Foreløpig har vi har valgt å male opp igjen ett vindu i det blå huset.

Malingstyper og fargetoner

For å finne rette fargetonen må det en del eksperimentering til. Alle fargene som brukes blandes derfor på tradisjonelt vis på museet av våre håndverkere. Malingen som er brukt både ut og inne er en eldre type maling. Vi er usikre på hvilket bindemiddel den har inneholdt, men velger å bruke linoljemaling. Linolje var et vanlig bindemiddel tidligere.

Område ute

Grunnen i Helleren er fredet ved lov. Museet har i samråd med Rogaland Fylkeskommune nå ryddet området rundt husene og restaurert trapper og stier. Det er lagt et fast gruslag i stien opp til husene for å hindre at løs sand og jord dras inn på gulvene.

Nord for husene er tuftene etter driftsbygninger ryddet forsiktig slik at konturene blir tydeligere.

Vis innlegg

Museets bildesamling legges ut på DigitaltMuseum

Bilde av nettsiden DigitaltMuseum for Dalane Folkemuseum

Museets bildesamling skal digitaliseres, og i den sammenheng har vi besluttet å legge ut bildesamlingen på DigitaltMuseum slik at den blir tilgjengelig for publikum. Der kan man søke i bildesamlingen, kikke på bilder og bestille kopier til privat og kommersielt bruk.

De første bildene som blir gjort tilgjengelige, er Widerøes flyfoto fra Egersund og Dalane fra 1940-, 1950- og 1960-tallet. Disse viser en by i rivende utvikling og som var en helt annen plass å bo for 60 år siden.

Vi vil stadig legge ut nye foto slik at samlingen på nett vil øke hele tiden, så sjekk innom samlingen vår på DigitaltMuseum fra tid til annen! Klikk her for å gå til museets samling på DigitaltMuseum.

Vis innlegg