Støping av keramiske gjenstander

Skisse som viser hvordan keramiske gjenstander kan støpes i form

Formingen av keramiske gjenstander er avhengig av leirens egenskaper, det vil si dens plastisitet og flyteegenskaper. Leire som skal formes må være plastisk og tyktflytende med en grøtaktig konsistens.

Til støping kreves det helt andre egenskaper av leiren. Det kreves en lettflytende masse omlag som melk på konsistens. Denne leiren kalles slikk. Slikken ble fraktet fra poggen til støperiet i store kasser. For at gjenstandene ikke skulle synke sammen etter at de var tatt ut av forma , ble slikken tilsatt vannglass. På støperiet arbeidet det om lag 60 personer. Støperiet produserte varer som ikke kunne formes. Det var ting som mugger, kanner, servanter, figurer, ovale fat o.s.v. Gjennom støperiet gikk det to skinneganger. Gipsformene stod på små traller.

Gips har den egenskapen at den suger til seg vannet fra slikken i forma. Den delen av massen som er nærmest veggene vil derfor størkne i løpet av 10-15 minutter , mens den øvrige massen fortsatt er flytende.

Skisse som viser hvordan keramiske gjenstander kan støpes i form

Skisse som viser hvordan keramiske gjenstander kan støpes i form. Fra venstre: 1: Delene til gipsforma bindes sammen og fylles med flytende leire. Etter hvert trekker vannet inn i gipsen, og slikken synker. Forma må derfor etterfylles. 2: Etter at det har trukket inn så mye vann i gipsforma at leiren begynner å størkne, vendes forma opp-ned slik at den gjenværende slikken renner ut. 3: Når gjenstanden har tørket så mye at den slipper forma, blir forma åpnet og gjenstanden tatt ut.

For å kontrollere at gjenstandene hadde oppnådd den rette tykkelse på godset, skar støperne i massen med en liten kniv. Når den rette tykkelsen var oppnådd, ble den flytende slikken tømt ut i en renne slik at den rant tilbake til leirkassen. Arbeiderne hentet slikk til støping i kanner som de fylte fra kummene. Etter at slikken var tappet av forma fortsatte denne å trekke til seg vann. Gjenstanden krympet og slapp forma slik at den kunne tas ut. Når gjenstanden var tatt ut av forma ble hullet etter tømmingen tettet igjen og gjenstanden ble skjevet og pusset glatt. Deretter tok en av kvinnene forma, gjorde den ren den, tørket og satte den sammen igjen til nytt bruk. Støping og uttaking av formene var mannsarbeid. Tetting, skjeving og pussing var kvinnearbeid. Kvinnene hadde også til oppgave å støpe hanker til kopper, mugger o.l. Hankene ble støpt i en todelt form. Etter at hankene var støpt, ble de dekket til med et fuktig klede og brakt ned til koppformerne. Der ble hankene satt på koppene. Det var viktig å passe på at hankene og koppene hadde riktig fuktighet. Hvis ikke risikerte en at hankene ikke festet seg, men falt av.

Hvor lenge en form kunne brukes var avhengig av typen gjenstand som ble laget. Var det gjenstander som skulle skjeves kunne en form brukes i mange år. Hvis forma lekket ble sprekken tettet med en leirklump. Dette kunne ikke gjøres på gjenstander som skulle pusses. Skjøtene ble for store på gjenstandene etter at de var skåret reine. Når gjenstanden ble brent vokste skjøten slik at gjenstanden ble ødelagt.

Grunnlaget for støping er som nevnt gipsens evne til å trekke til seg vann. Det finnes to typer støpeformer som begge ble brukt på Fajansen. Det er enkel og dobbelform. Enkeltstøp skjer i ei form med kun en yttervegg. Dobbeltstøp foregår i en form som i tillegg til ytre vegger også har en indre kjerne med fasong etter gjenstandens indre form.

Ved dobbeltstøpning vil derfor så vel den ytre som den indre formen på gjenstanden bli bestemt av gipsforma. Under enkeltstøping bestemmes som nevnt den indre forma av tida slikken får stå og trekke i forma. Dette gjør at tykkelsen vil variere. Innsida på gjenstanden vil også bli mindre jevn og vil dessuten lett få spor etter seg i støpemassen. Dobbeltstøping fører til jevn tykkelse og glatte overflater. Dette kommer av at vannet suges ut av slikken fra begge sider.

En form er sammensatt av flere deler som et byggesett. Desto mer komplisert gjenstanden er, desto flere deler. Dette er nødvendig for å fjerne forma etter støping uten at gjenstanden blir ødelagt. Det ligger derfor mye fagkunnskap i å lage en form med færrest mulige deler. Etter at gjenstandene var tatt ut av forma ble de lagt i kasser til ferdiggjøring. Det var en mann som bare hadde til oppgave å bære gjenstandene bort til kvinnene og kontrollere arbeidet de hadde gjort.

Hver av kvinnene hadde en tavle og griffel. Formannen delte ut tavlene om morgenen. Om kvelden ble tavlene samlet inn og levert på kontoret til driftsbestyreren.

Arbeidet på støperiet ble akkordarbeid etter tariffavtalen kom inn i 1935. Da ble timelønnen mellom 105 og 110 øre pr. time for menn og mellom 55 og 60 øre timen for kvinner. Flere av arbeidsoperasjonene på støperiet krevde stor fysisk styrke. Formene til toaletter og servanter kunne veie godt over 50 kilo. Disse formene måtte støperen selv klare å bære fram og gjøre ferdige.

Etter at gjenstandene var gjort ferdige på støperiet, ble de fraktet ned med en heis og båret inn i grinsjappa til tørking.

Vis innlegg

Forming av gjenstander

Diagram som viser forming av gjenstander med stålsjablong og gipsform.

Formerne laget gjenstander som kunne formes ut på roterende skiver. Det var tallerkener, tefat, kopper, runde boller og fat. Prinsippet for roterende forming er at den ene sida av gjenstandene får form etter en gipsform som leiremnet formes ut i. Den andre sida på gjenstanden får sin form ved en sjablon, eller formestål. Under arbeidet roterer forma med stor fart. Sentrifugalkrafta gjør at godset oppnår en jevn tykkelse uten skjøter.

Diagram som viser forming av gjenstander med stålsjablong og gipsform.

Diagram som viser forming av gjenstander med stålsjablong og gipsform.

Formeren arbeidet på et lag sammen med en springgutt og en avtager. Det var formeren som ledet arbeidet. Springguttene var unge gutter fra 13-14 år til 16-17 år. Den mest vanlige måten å bli rekruttert på var å begynne som springgutt.

Lovverket forbød fabrikkarbeid for ungdom under 16 år, men ingen reagerte på dette. Fram til 1930-årene var det vanlig at barn gikk på skolen om formiddagen og arbeidet på fabrikken om ettermiddagen. Når fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg kom på inspeksjon gjemte barna seg vekk. Hele lokalsamfunnet kjente til at det arbeidet barn under lovlig alder på Fajansen, men dette ble det ikke reagert på.

Formerverkstedet ved Egersunds Fayancefabriks Co. i 1930-årene

Formerverkstedet ved Egersunds Fayancefabriks Co. i 1930-årene

Formeren dannet et arbeidslag sammen med avtager og springgutt. Langsetter den ene veggen i lokalet stod formerne på rekke med maskinene. Springguttene kuttet leiren som kom fra poggen opp i passende store emner og plasserte disse til høyre for formeren. Formeren grep leiremnet og slo det ned på en roterende gipsskive. Gipsskiva måtte hele tida holdes fuktig for å unngå at leiren klebet seg fast til skiva. Formerne fuktet skiva og sjablonen med vann fra en balje.

Ved hjelp av en flat stålsjablon ble leiren formet til så den lignet en pannekake. Deretter tok formeren leirkaka og plasserte den i en form av gips som stod til venstre for gipsskiva.

Tallerkener ble formet til med hendene først, deretter med stålsjablon som hadde form som den innvendige tallerkenen. Tallerkensjablonen ble regulert med et håndtak over forma.

Kopper ble formet på omtrent samme vis. Sjablonen for kopper ble manøvrert med en fotpedal. Maskinene ble drevet av en lang snor som gikk over hele lokalet. Snora var koplet til en elektrisk motor. Motoren drev alle formemaskinene via fjerntransmisjon. Under arbeidet måtte formeren bruke armer og bein. Maskinen ble startet ved hjelp av en knast som ble presset inn med låret. Deretter ble sjablonen ført ned med en fotpedal eller med et håndtak. Med den andre hånda tilførte formeren vann for å unngå at sjablonen rev opp leiren.

Foto av jiggerforming av tallerker ved Egersunds Fayancefabriks Co. cirka 1955

Foto av jiggerforming av tallerker ved Egersunds Fayancefabriks Co. cirka 1955

Når formeren hadde formet ut gjenstanden grep springgutten forma med den ferdige gjenstanden med den ene hånda. Med den andre hånda plasserte han en ny form på maskinen. Den ferdige gjenstanden ble deretter satt inn i en sylindrisk karusell forsynt med hyller. I bunnen på karusellen var det lagt stimrør som sørget for at gjenstanden tørket litt. Etter hvert som rommene i karusellen ble fylt opp, ble den dreiet rundt slik at det ble plass til flere gjenstander.

På baksiden av karusellen arbeidet den tredje i laget, avtageren. Det var som oftest en ung jente. Avtageren tok gjenstanden ut av karusellen etter hvert som de var tørre. Deretter ble forma sendt tilbake igjen til nytt bruk.

I tillegg til det å ta gjenstandene ut av karusellen og forma, måtte avtageren skjeve. Det vil si at graden som ble dannet langs kanten på gjenstanden under formingen måtte skrapes bort. Etter skjevingen måtte gjenstanden finpusses med sandpapir.

Arbeidslaget hadde fellesakkord som ble utbetalt til formeren. Av akkorden tilfalt 50 til 55% formeren. Resten ble fordelt på springgutt og avtager. Arbeidet foregikk i et høyt opp drevet tempo. Springguttene måtte henge i for å klare akkorden i dette systemet.

Opplæringen til former foregikk ved at Springguttene hele tiden så hvordan formeren utførte arbeidet. Når formeren forlot maskinen av en eller annen grunn, var springgutten straks på plass og øvde seg på å forme. Særlig viktig var det å øve seg i å stille maskinen riktig inn. Etter å ha vært springgutt i 2-3 år behersket springgutten teknikken ved forming.

Selv om mange begynte sitt arbeid på Fajansen som springgutt var det ikke dermed bestemt at de fikk arbeid som former. Springgutten fungerte som en generell rekruttering og de fleste Springguttene kom over på andre avdelinger innen fabrikken. Det var driftsbestyreren som bestemte hva slag arbeid den enkelte skulle ha.

Før siste krig arbeidet det mellom 80 og 90 mennesker i formerverkstedene. Dette var den største avdelingen på råvaresiden. Etter at gjenstandene var skjevet og pusset ble de båret i bunker ned til grinsjappa. Grinsjappa lå ved ovnshallen. I grinsjappa var det stimrør i gulvet slik at varene fikk en ekstra tørk før de ble brent.

Produksjon av former

Innenfor keramisk industri spiller gipsformene en viktig rolle. Formene ble laget på et eget verksted, gipsverkstedet. Utgangspunktet er en modell av den ferdige gjenstanden. Modellen lages av en modellør. Modelløren formet ut den originale modellen, kjernen, for hånd. Ut fra kjernen ble det så støpt en modellform. Modellformen var en negativ av det ferdige produktet. I modellformene ble det foretatt flere prøvestøpninger. Dette var nødvendig for å kunne korrigere modellformen. Deretter ble det støpt en ny form, kalt blokk på modellform. Blokka er den positive forma av produktet. Den endelige gipsforma støpes deretter rundt blokka. På Fajansen arbeidet fire mann med å lage gipsformer for støperi og formerverksted.

Vis innlegg

Keramisk produksjon

Svingbru for jernbanen og kullager ved Egersunds Fayancefabriks Co. på 1920-tallet.

All keramisk produksjon har brent leire (gresk: keramos), som det viktigste råstoffet. Ved å tilsette leiren ulike tilsettingsstoffer er det mulig å få fram en masse som lar seg bearbeide på ønsket måte. Slik kan en få  keramiske produkter av forskjellig slag. De keramiske produktene deles inn i flere kategorier. Følgende hovedkategorier kan være nyttige: tegl, fajanse, flintgods, steintøy, benporselen, porselen og vitroporselen.

Ved Fajansen i Egersund ble det ved siden av fajanse også produsert steintøy, flintgods og seinere også korundgods. Med små variasjoner er hovedtrekkene i produksjonen de samme for disse tre vareslagene.

All keramisk produksjon kan deles inn i to klart atskilte faser. Under den første fasen blir gjenstandene formet ut av en plastisk leirblanding. Deretter blir de brent fra ca. 1000 til 1200 grader celsius. Under brenningen inntreffer en rekke kjemiske og fysiske endringer. Vannet drives ut av leiren. Det fører til at gjenstanden krymper. Samtidig omdannes materialet fra å være en skjør, løs sammenpakning av mineraler til å bli et fast, hardt materiale. Ved temperaturer over 1000 grader celsius smelter de enkelte råstoffene sammen til en hard masse. Denne sammensmeltningen  gir gjenstanden helt andre egenskaper enn råmaterialet. Brenningen er irreversibel. Det er ikke mulig å omdanne det brente materialet til råstoff igjen slik som i metall- og glassindustrien.

Som nevnt danner leiren grunnlaget for produksjonen. Leiren kom fra England. Den ble fraktet til fabrikken i båter som la til ved fabrikktomta. Fra båten ble det lagt ut trilleganger og leiren trillet i land med trillebårer og lagret i store kummer.

Svingbru for jernbanen og kullager ved Egersunds Fayancefabriks Co. på 1920-tallet.

Svingbrua for jernbanen, kullageret og fabrikken i 1920-årene.

Også kull, som det ble brukt store mengder av til brenning og til oppvarming av fabrikken, ble fraktet inn i bulk med båt fra England. Kullet ble losset på oversida av svingbrua over Lundeevla. Svingbrua begrenset størrelsen på båtene som kunne gå inn. Lossingen av kull foregikk med leid arbeidskraft som for leiren. Foruten leire og kull ble det brukt flint fra Danmark og kvarts fra Norge som tilsetningsmidler i leirblandingen.

Fra siloene ble leiren trillet i bårer til masseblandingen. De to leir typene, ball clay (blåleire) og china clay (kaolin), ble blandet sammen med kvarts, flint og biskaraks, (vrak av uglaserte gjenstander). Før flinten kunne brukes måtte den brennes. Steinen ble lagt lagvis sammen med ved i flintovnen. Deretter ble det tent på. Flinten ble oppvarmet og sprakk. Den smuldrede flinten blandet med biskkraks ble trillet over i siloer. Fra siloene ble massen tappet ned i kulemøller, der den ble finmalt til å blandes inn i leiren.

Etter at møllene hadde malt flint og kvarts til en melkaktig konsistens ble leiren blandet til i noen svære blandekar med roterende propeller.

Fra blandekarene gikk leiren i rør til filterpressa. Her ble vannet presset ut gjennom duker av seildukstoff. Pressene ble betjent med muskelkraft. Pressingen var et tungt arbeide. Det var mye vann som måtte presses ut før leiren hadde fått det ønskede innholdet av fuktighet. Fra pressa gikk leiren til poggen. I poggen ble leiren gjort ferdig til bruk på verkstedene.

Leiren fantes i to typer: En tyktflytende, som ble presset i pølseformede råemner til bruk for formerne og en tyntflytende velling, slikk, til bruk på støperiet. Arbeidet i masseblandingen ble regnet som det tyngste og mest skitne på hele fabrikken.

Vis innlegg

Fajansen og 1. verdenskrig

Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 fulgte en urolig tid for fabrikken. Fajansen var avhengig av råstoffer fra utlandet, spesielt fra England. Siden England var blant de krigførende partene ble dette vanskelig. En annen vanskelig situasjon skapte høykonjunkturene. Prisene på råvarer og skipstransport steg fra måned til måned. I 1915 kunngjorde Tyskland at havområdene rundt England var krigssone. Skip fra nøytrale land kunne fra nå av senkes av tyske ubåter. Fra 1916 ble situasjonen i Norge verre.

Det vart alvorleg skort på forsyningar både til dagleg forbruk og råstoff for industrien. Priskontrollen greidde ikkje å hindra at prisane fauk over alle grenser i veret.
(Furre 1971:70)

Forholdene ute i verden virket inn på fabrikken i Egersund. For arbeiderne betydde dette likevel ikke noen katastrofe. Det rike sildefisket utenfor byen krevde store mengder arbeidskraft. Etter hvert som fabrikken gikk til innskrenkninger i driften tok de oppsagte arbeiderne arbeid i silda. Etter hvert ble tallet på arbeidere redusert fra omlag 400 i 1912 til 80 i 1918. I årsberetningen for 1917 meldes det at 250 arbeidere, så vel kvinnelige som mannlige har sagt opp for å ta seg bedre betalt arbeid hos sildeoppkjøperne i byen.

Etter verdenskrigen kom fabrikken smått om senn i gang igjen. Men først i 1920 meldes det i årsberetningen at driften er henimot normal med ¾ av vanlig arbeidsstokk. Første verdenskrig danner et skille i Fajansens historie. Før krigen var fabrikken den viktigste arbeidsplassen i byen. Under krigen overtok sildesaltinga denne rollen. I 1920 var Fajansen igjen den største arbeidsplassen i Egersund. Arbeiderne var eldre fagarbeidere og mange ungdommer i begynnerfasen.

Utover i mellomkrigstida styrket Fajansen sin stilling som byens viktigste arbeidsplass. Fabrikken ble ikke bare sett på som byens viktigste arbeidsplass. De fleste opplevde den også som den eneste sikre arbeidsplassen i Egersund. For en ungdom var det få muligheter utenom Fajansen.

Det var noen i min generasjon som gikk i lære, men så snart de var utlærte var det sparken. For da skulle de ha inn en ny læregutt. Det var billig arbeidskraft.
(E.F.A.1989)

Arbeidsledigheten var stor. Å  få arbeid på Fajansen stod som en drøm for de fleste. Det het seg at en gutt hadde tre muligheter i Egersund. Den ene var å komme inn på Fajansen. Da ble han regnet som velberget. Den andre muligheten var å reise til sjøs. Den tredje var å emigrere til USA.

Mellomkrigstidens Egersund var dominert av Fajansen. Med sin beliggenhet i sentrum av byen skilte de store fabrikkbygningene i murstein seg sterkt ut fra de omkringliggende småhusene i tre. Livet i byen ble i stor grad innrettet etter arbeidstiden på fabrikken. Når arbeiderne hadde middagspause fra klokken 12.30 til klokken 14.00 våknet byen til liv. Fire hundre arbeidere strømmet samtidig ut gjennom fabrikkportene og gikk hjem i matpausen.

Vis innlegg

Potteriet blir fajansefabrikk

Fotografi av Egersunds Fayancefabriks Co. cirka 1895. Foto: E. H. Torjusen.

Stansen i potteridriften førte til at en gruppe arbeidere sammen med lokale kapitalinteresser opprettet en ny keramisk bedrift, Eie Steintøyfabrikk på andre siden av byvågen. Den kom i drift i høsten 1862.

I 1863 innbød Feyer til aksjetegning i et selskap med formål å omdanne Potteriet til et anlegg som skulle produsere fajanse. Fajanseproduksjonen skulle baseres på materialer og råvarer fra England. For å skaffe penger til oppstarting av den nye fabrikken solgte Feyer sin andel i verdens største titanjernmalmfelt som han hadde oppdaget i Sokndal for £9000 til et engelsk selskap.

I 1865 arbeidet 50 mennesker på fabrikken. Prøvedriften med fajanseproduksjonen hadde tatt til. Denne gangen ble det tatt inn svenske arbeidere fra Rørstrand fabrikkene som læremestere. I tillegg ble det også tatt inn engelske arbeidsfolk.

I begynnelsen hentet fabrikken over ferdig flintmasse fra England, men dette varte bare en kort tid. Fabrikken gikk snart over til å produsere blandingen i Egersund basert på engelsk blåleire og kaolin, dansk flint og norsk kvarts. Fabrikken vokste raskt.

Illustrasjon - Egersunds Fayancefabriks Co. i 1875.

Illustrasjon – Egersunds Fayancefabriks Co. i 1875.

I 1866 arbeidet 70 personer på fabrikken. Ved utgangen av 1870 var tallet oppe i 164. Av disse var 32 kvinner og 12 barn under 15 år. I 1880 årene var Egersunds Fayancefabrik det nest største industrianlegg i Rogaland. 200 arbeidere var ansatt.

I begynnelsen var fajanseproduksjonen basert på import av så vel råvarer som modeller. Etter hvert utdannet fabrikken i Egersund sine egne modellører og dekoratører. Fabrikken fikk på den måten en selvstendig produksjon basert på egen formgivning.

Feyer hadde brukt store pengesummer til leting etter metaller og mineraler. Blant annet hadde han satset store summer i et selskap som drev boring etter kull på Jæren. Egersunds Fayancefabrik gikk konkurs i 1876. Den ble solgt til et interessentskap bestående av folk fra Stavanger og Egersund. Johan Feyer ble tilbudt stillingen som disponent, men avslo. Deretter ble disponentstillingen tilbudt broren Christian M. Feyer som tok i mot den. Etter reorganiseringen fikk fabrikken navnet Egersunds Fayancefabrik Co.

I 1883 gikk den over til aksjeselskap under navnet A/S Egersunds Fayancefabriks Co. Etter at fabrikken fikk nye eiere ble det satset sterkt på mekaniseringen av driften. I 1881 ble det stilt opp en lokomobil som drev dreiemaskinene. I 1885 kom det en ny stasjonær dampmaskin som foruten dreieskivene også drev møllene og leverte stim til tørkerommene. Produksjonen og omsetningen økte jevnt og i 1897 sysselsatte fabrikken 250 arbeidere.

Illustrasjon - Egersunds Fayancefabriks Co. i 1884.

Illustrasjon – Egersunds Fayancefabriks Co. i 1884.

Også på produktsiden gjorde fabrikken store framsteg. Produktene ble stadig forbedret. Produktspekteret ble utvidet og nye glasurer ble uteksperimentert på fabrikken. Fabrikken deltok på utstillinger i Norge og utlandet der den vant priser og hederlig omtale. I 1898 deltok A/S Egersunds Fayancefabriks Co. på Landsutstillingen og International Fiskeriudstilling i Bergen. Fabrikken fikk flere utmerkelser for sine produkter.

Samtidig med at fabrikken i slutten av forrige århundre utvidet produksjonen og tallet på ansatte ble det opprettet utsalg for fabrikkens produkter i Bergen og Oslo. Varene fra fabrikken i Egersund ble solgt over hele landet. Til kunder i Troms og Finnmark ble det levert varer med bilder av den russiske tsarfamilien og russiske innskrifter beregnet på pomorhandelen.

I de første årene av det tjuende århundret styrket Fajansen sin stilling som den viktigste arbeidsplassen I Egersund. Fabrikken investerte stadig i nytt produksjonsutstyr og i 1905 ble det installert elektrisk belysning og motordrift av formemaskinene.

Brann

I 1905 ble fabrikken rammet av en brann som la store deler av de gamle trebygningene i aske. De nye murbygningene ble berget. Samme året ble det lagt planer for gjenoppbygging og utvidelse av fabrikken. Nye maskiner ble kjøpt inn fra England.

Det e det besta så he skjedd i byens historie at fabrikken brende i 1905.
Uttalelse fra tidligere arbeider ved fabrikken

Gjenoppbyggingen etter brannen førte til en sterk forbedring i de yrkeshygieniske forholdene på fabrikken. I de gamle trebygningene ble det gjort rent ved tørrsoping. Det var langt fra tilstrekkelig. Innholdet av leirstøv i lufta var ekstremt høyt. Arbeiderne som arbeidet med leiren fikk nesten alle silikose og døde i ung alder. De fleste døde før de ble 50 år gamle. De nye bygningene ble konstruert slik at de kunne spyles med vann. Vannet bant leirstøvet og hindret at arbeiderne pustet det i seg. I 1982 uttalte en arbeider om denne brannen: «Det e det besta så he skjedd i byens historie at fabrikken brende i 1905».

Vis innlegg

Feyers potteri

Portrettfotografi av Johan Feyer

Grunnleggeren av den første industribedriften i Egersund var Johan Feyer. Han var sønn av sorenskriveren i Dalane og bosatt i Egersund. Johan Feyer var interessert i geologi og reiste rundt i Dalane på leting etter metaller og mineraler. På garden Leidland på Eigerøya ble han kjent med at der var forekomster av leire. Feyer så de mulighetene som lå i leirforekomstene og fikk ideen til å starte et potteri i Egersund, dit leiren lett kunne fraktes i båt. Han fikk faren interessert i prosjektet og Johan Feyer reiste til Newcastle-upon-Tyne for å lære om steintøyframstilling. Etter å ha gått læretiden ut i England reiste han tilbake til Norge. Leirforekomstene på Leidland og et område på nordsiden av Lundeelva, Damsgaard i Egersund ble kjøpt og fabrikken reist.

Portrettfotografi av Johan Feyer

Portrettfotografi av Johan Feyer

I 1847 begynte arbeidet på fabrikken og i 1848 stod de første bygningene klare. Til å lære opp arbeiderne i Egersund hadde Feyer med seg engelske fagarbeidere. De to første engelske arbeiderne var William Baal og Joseph Holmes. Når Holmes stuet godset i ovnene brukte han sin kone som tolk. Han gav henne ordrene og hun pekte og forklarte de norske arbeiderne etter beste evne. Nordmennene forstod ikke de engelske arbeiderne og flere brenninger ble ødelagt. Til tross for store vanskeligheter i starten ble Feyer eneeier av fabrikken i 1849. I 1851 besto arbeidsstokken foruten Feyer av 2 kontorbetjenter, 2 engelske mestersvenner, 4 svenner, 9 voksne arbeidere, 7 drenger og 2 fruentimmere, i alt 26 faste arbeidere. I tillegg kom besetningen på 5 menn hver ved 2 fartøyer og 3 leirgravere. Potteriet var blitt byens største arbeidsplass.

Pottemakeriarbeidet var et håndverksarbeid. Pottemakerne arbeidet med en dreieskive. Dreieskiva ble sveivet rundt av en gutt eller en kvinne som satt på golvet og sveivet skiva rundt som en slipestein. I tillegg til dreieskiveforming var det også et støperi. Den engelske innflytelsen var sterk og de engelske faguttrykkene gled etter hvert inn i det norske språket. Fra den første tiden er det kjent navn som tray shop, shop for throwing, foremans shop og pressing shop. Potteriet hadde en jevn vekst utover på 1850 tallet med 55 arbeidere, i 1855.

Illustrasjon - Egersund potteri i 1860-årene.

Egersund potteri i 1860-årene.

Deretter går det nedover til driften stanser opp i 1860. Produksjonen av brunt steintøy var etter hvert kommet i gang på flere steder i landet. Spesielt var konkurransen fra Sandnesområdet sterk. Leiren der var av høyere kvalitet og lett å vinne ut.

Vis innlegg

Egersund byhistoriske leksikon publisert

I dag er Egersund byhistoriske leksikon publisert. Du kan finne det på museets nettsider under menypunktet Opplev og lær, eller du kan klikke her. Dampskipskaien, avbildet av fotograf E. H. Torjusen i 1906 på fotografiet ovenfor, er en av de flere hundre spennende artiklene du kan lese.

Egersund byhistoriske leksikon er et nettleksikon drevet av Dalane Folkemuseum som en del av museets formidlingsoppdrag. Selv om Egersunds historie er grundig dokumentert gjennom bøker, museets årbøker, museets fotosamling, avisartikler m.v. mener vi at det også kan være verdifullt å formidle byhistorien ved hjelp av digitale medier.

Les mer om Egersund byhistoriske leksikon på leksikonets egne sider.

Vis innlegg

Godt besøk på museets julearrangement

De besøkende tar en nærmere titt på julepyntutstillingen. Foto: Torbjørn Bøe

Museets julearrangement 30. november 2011 ble godt besøkt. Rundt bordene på konferanserommet på Egersund Fayancemuseum var det helt fullt. De besøkende fikk høre sanger framført av koret Chorus, og et foredrag om juleminner fra 1940-tallet av Rasmann Polden. Det ble servert riskrem og julekaker, og Linda M. Høie ved Dalane Folkemuseum holdt et foredrag om juletradisjoner i forbindelse med åpningen av juleutstillingen av produkter fra Eie potteri.

De besøkende tar en nærmere titt på julepyntutstillingen. Foto: Torbjørn Bøe Det slås av en prat utenfor en julepyntet stentøy-butikk på Egersund Fayancemuseum. Foto: Torbjørn Bøe

Vis innlegg

Historien om Helleren

Utklipp av foto av Helleren. Foto: I. Mehus. Dalane Folkemuseum.

Husene under Helleren har fasinert mennesker gjennom generasjoner.  I 1745 beretter Amtmann de Fine til kongen i København:

I Soggendals Skibbr. er et udhengende Bierg at see kaldet Helleren, hvoer under boer een Huusmand som benytter sig mest av samme Field til Tag paa sine Huuse.
Amtmann de Fine, 1745

Over hundre år senere, i 1868, skriver Egersundsposten:

Inderst i Jøssingfjorden, ¼ Mil østenfor Ladestedet Soggendal, ere een mærkverdig Klippehvælving, “Haahelleren”. […] Under denne Hvælving staa 3 Vaaningshuse med tilhørende Udhuse. […] Kun sydlig Vind driver Regnen inn til Husene, som ellers står saa tørt, at Tag gjerne kunde undværes.
Egersundsposten, 1868

Steinalderboplass

Det mørke kulturlaget i Helleren er skapt av matavfall og annet avfall over lang tid. Det er 60 cm tykt og folk har bodd under Helleren i kortere eller lengre perioder siden steinalderen. Det er funnet fiskebein, dyreknokler, østersskall og avslag etter redskaper i flint. Bosetningen har trolig vært sesongbetont – og folk har brukt sjøen og heia.

Strandsitterplassen Helleren

Helleren var husmannsplass under gården Haneberg. Oppsitterne på Haneberg eide jorda, og plassfolket under Helleren betalte en årlig leie for bruksretten til jorda. De hadde kontrakter som sikret dem retten til jorda på livstid – så fremt de betalte sin leie – og de eide husene sine selv.  Jordbruket var en viktig del av livsgrunnlaget, men det var ikke mulig å leve av dette alene. Plassfolket var avhengig av inntekter utenfra. Fiske har vært viktig – både til hjemmebruk men ikke minst som inntektskilde. På denne måten var det mulig for plassfolket å betale sin årlige leie til Haneberg.  Det er denne kombinasjonen av jordbruk og andre inntektskilder som betegner en strandsitter eller bygselhusmann. Strandsitteren er typisk for Vestlandet og skiller seg fra husmannen på Østlandet som hadde arbeidsplikt på hovedgården og svært liten frihet.

Livet under Helleren

Husene under Helleren er små, og området rundt karrig. Men livet under Helleren har vært relativt bra. Forholdene var ikke annerledes enn på mange andre vestlandsgarder på denne tiden.

Hver husholdning hadde et par kyr og 5 – 6 sauer. På beskjedne åkerlapper innover i dalen dyrket de havre, bygg og poteter. På heia gikk dyra på beite og her ble det også drevet utslått. Høyet ble firet ned fjellet til husene. Det var  bare mulig å slå i utmarka annethvert år.

Hvem bodde under Helleren?

I dag er det en stille under Helleren. Slik har det ikke alltid vært. Mange mennesker har bodd her. Helleren har gjenlydt av høye og lave stemmer, barnelatter og barnegråt, breking og rauting, skrangling med kar og med bøtter. Mange liv er begynt, levd og avsluttet under Helleren.  Vi tror det har bodd folk fast her siden 1500-tallet. Møt her noen av dem:

1752: En husholdning

  • Børild Børildsen

1801: To husholdninger

  • Ingeborg Salvesdatter med barna Bernt, Salve, Berthe og Ingeborg
  • Lars Olsen og hans søster Rachel.

1865: Tre husholdninger

  • Jacob Jacobsen med konen Ingeborg S. Ellefsdatter og barna Bernt, Jakob, Elias, Torn, Janikken og Ingeborg. En gift sønn, Karl, bor der også. Karls kone har flyttet fra ham.
  • Ole Andreas Aslaksen med konen Ingeborg, sønnen Adolf og tjenestejenten Ane G. Jakobsdatter.
  • Johannes Larsen med kone Birte.

1875: To husholdninger

  • Ole Andreas Aslaksen med konen Ingeborg, sønnene Johan Julius og Jens Bernard. 2 kyr.
  • Jacob Jacobsen med konen Ingeborg S. Ellefsdatter. Med barna Jakob, Elias, Torn og Ingeborg.  3 kyr, 5 sauer, havre, poteter, bygg.

1900: En husholdning

  • Ingeborg Elisebeth Jakobsdatter med to sønner, Oskar og Ideus.
Foto av tre hus under helleren midt på 1800-tallet. Foto: Ukjent. Sokndal Bygdetun.

Foto av tre hus under helleren midt på 1800-tallet. Foto: Ukjent. Sokndal Bygdetun.

Midt på 1800-tallet var befolkningspresset i Norge på det sterkeste. Dette ser også ut til å gjelde Helleren der tre familier holdt til i denne perioden. I 1865 bor det under Helleren 15 mennesker, 5 kyr, 12 sauer og 1 gris.

Rundt 1900, (35 år senere) hadde situasjonen forandret seg. Da var det kun tre mennesker som bodde under Helleren, alle voksne.

Hvor gamle er husene?

Husene slik de står i dag fikk sin utforming på 1800-tallet. Det blå huset er eldst. Deler av husene, som laftekjernene, kan likevel være adskillig eldre. Tømmeret i det blå huset har flyttemerker (se på baksiden). Huset kan ha stått et helt annet sted før det ble satt opp i Helleren. I tidligere tider var det svært vanlig å flytte hus.

Det har også stått flere driftsbygninger.

Den moderne tid kommer til Jøssingfjord

Foto av Helleren 1916. Brakken til venstre var i bruk av arbeidere på smelteverket. Foto: A,B, Wilse. Titania A/S.

Foto av Helleren 1916. Brakken til venstre var i bruk av arbeidere på smelteverket. Foto: A,B, Wilse. Titania A/S.

Industrien kom tidlig til Jøssingfjord. I årene 1901 – 1902 produserte Den norske Chamottefabrikk takstein, murstein og rør på fabrikken på Holmen lenger ute i fjorden. Noen år senere starter The Jøssingfjord Manufacturing Company sin virksomhet innerst i fjorden. Kraftstasjon og smelteverket ble bygget i årene 1907 – 1908. Kraftstasjonen står ennå.

I 1909 selger den siste brukeren “Jordbrukerske og husmandsenke”  Ingeborg Elisebeth Jakobsdatter bruksretten sin til The Jøssingfjord Manufacturing Company og den siste strandsitteren flytter snart fra Helleren.

«Dråben»

«Dråben» i Helleren er legendarisk. Fra berget bak det røde huset drypper det vann kontinuerlig. Folket under helleren har til alle tider samlet dette vannet i spann og bøtter.

«Dråben» skal smake spesielt godt!

Vis innlegg

Tilgjengelighetspris til Egersund Fayancemuseum

Fylkesrådet for funksjonshemmede i Rogaland tildeler Tilgjengelighetsprisen 2011 til Egersund Fayancemuseum. Museet har fått prisen for sitt arbeid med universell utforming i de nye utstillingene som ble satt opp etter at museet flyttet til de nye lokalene i Amfi Eikunda kjøpesenter i Egersund sentrum. Prisen består av et diplom og en sjekk på 20 000 kroner som vil bli delt ut av fylkesordfører Janne Johnsen under Fylkestingets samling 6. desember 2011.

[quote]Egersund Fayansemuseum er et eksempel på hva som er mulig å få til når en våger å tenke nytt. Universell utforming har vært en del av prosjektet fra de startet planleggingen og til de flyttet inn i nye lokaler i fjor. Egersund Fayancemuseum et nasjonalt foregangsprosjekt når det gjelder universell utforming av utstillingslokaler for kunst. Vi bør være stolte av at vi har et slikt museum i Rogaland.
Anita Egeli, leder for Fylkesrådet for funksjonshemmede.[/quote]

Det er blant annet berøringsgalleriet i Egersund Fayancemuseum som har vekket begeistring:

[quote]Bordene i utstillingen er plassert i høyde tilpasset rullestolbrukere, med informasjon i blindeskrift. Galleriet er blant verdens største innen taktilt tilrettelagte utstillingslokaler.
Fylkesrådet for funksjonshemmede.[/quote]

Les mer på Rogaland fylkeskommunes sider.

Vis innlegg