Da telefonen kom i bruk her i landet i 1880 fikk Telegrafvæsenet, som det het den gang, enerett på drift av telefonsamband mellom kommuner. Det var forløpet til etablering av Rikstelefonen, en tjeneste som formelt ble etablert i september 1893 og som nådde Egersund i 1898. Telefonanlegg innenfor den enkelte kommune var imidlertid fritatt for konsesjon.

Byens første telefonlinje ble satt opp mellom jernbanestasjonen og Dampskipskaien i slutten av mai 1887 av tre unge teknologiforkjempere. De to viktigste kommunikasjonspunkter i byen hadde dermed fått et godt hjelpemiddel for å samordne korrespondansen mellom båt og tog.

Koblingsskap for Egersunds Telefonselskap. Foto: Per Einar Lædre

Egersunderne nølte med å etablere et telefonselskap, og den byens første telefonlinje var lenge dens eneste. Først i 1895, da rundt 250 telefonsentraler var i drift rundt om i landet, kom det litt fart i sakene. Da ble det endelig tatt initiativ til å danne et aksjeselskap, og den 8. oktober ble Egersunds Telefonselskab A/S en realitet. Telefonselskapet fikk leie lokaler i meieriets nybygg i Johan Feyers gate 9 på gunstige vilkår. Det fikk også bystyrets velvillige tillatelse til å strekke telefonledninger over byens gater og plasser.

Intensjonen var å ta ansvar for utbygging og drift av telefonen i hele Dalane, men det viste seg fort at det ville være å legge lista for høyt. Da det ble kjent at Rikstelefonen også hadde planer om utbygging i Dalane, nøyde telefonselskapet seg med å søke konsesjon for de mest nærliggende områdene: Egersund, Eigersund landsogn og Bjerkreim med sidelinjer til Odland og Ivesdal.

Virksomheten ble en suksess fra første stund. I 1896 ble linja mellom jernbanestasjonen og Dampskipskaien kjøpt opp, og det ble bygd linje til Slettebø og til Tengs året etter. Da Rikstelefonen kom fram til Egersund i 1898 fikk abonnentene gjennom denne tilknytning til omverdenen. Telefonselskapet utvidet sitt linjenett i konsesjonsområdet jevnt og trutt, og hadde i 1922 378 abonnenter, 80 i Bjerkreim, 103 i Eigersund og 195 i Egersund. I 1932 ble en helautomatisk telefonsentral installert.

I 1899 vedtok Stortinget en lov om enerett for staten til å drive telekommunikasjon, og bestemte samtidig at de etablerte, private telefonselskapene skulle innløses. Innløsingen krevde bevilgninger, og skulle helst foregå i en atmosfære av enighet både om pris og betingelser for øvrig. Prosessen gikk derfor ganske trått, og først under okkupasjonen ble det fart i sakene. Tyskerne fant det lite tjenlig å måtte forholde seg til flere eiere i telespørsmål. I 1944 var turen kommet til Egersund, der telefonselskapet ble innløst etter takst 1. oktober og virksomheten overført til Egersund Telegrafstasjon.¹⁾