I 1842 tilbød 28 av byens damer seg til å undervise unge jenter i søm, strikking og stopping. De delte undervisningen mellom seg og tok ikke betaling for innsatsen. Undervisningen foregikk på i folkeskolens lokaler som gikk tapt i bybrannen året etter.
I 1868 ble det på nytt startet opp en Håndgjerningsskole, denne gang i regi av ”Kvindeforening til Fremme af Haandgjernings-Dyktighed blant den Kvindelige Ungdom”. Det måtte skaffes midler til en lærer, mens hjelperne skulle jobbe gratis. Materiell måtte også kjøpes inn. Driften ble holdt gående med skolepenger og gaver både fra private og andre. I 1878 var Samlaget største bidragsyter.
Håndarbeid for piker ble innført som frivillig fag på Almueskolen i 1885, og damene som hadde undervist på Håndgjerningsskolen valgte da å avvikle virksomheten. Tre år senere ble håndarbeid obligatorisk fag.1)