Decoration on pottery

Dekoren på steintøy kan være av to typer, overglasurdekor eller underglasurdekor. I Egersund ble underglasurdekor kalt rågodsdekor. Navnet har det sannsynligvis fra den tiden fabrikken var potteri og dekorerte direkte på de ubrente eller rå varene. Overglasurdekor påføres etter biskbrenning, men før glasseringen. Dekoren blir da liggende under et beskyttende glasurlag og er bestandig overfor alle typer ytre påkjenninger. Dekoren brennes sammen med glasuren.

Rågodsdekor

Rågodsdekor påføres direkte på godset. Det uglaserte godset er svært hygroskopisk. Dette gjør at fargene straks trenger inn i godset og ikke lar seg fjerne igjen. Ett feilstrøk med penselen er nok til at varen må kasseres. Etter at den nye fabrikken gikk over til elektrisk brenning i 1950 ble varene hardere brent og dermed mindre hygroskopisk. Dermed ble det mulig å fjerne feilstrøk med vann.

Fajansekopp med hank på begge sider som har rågodsdekor, cirka 1914

Rågodsdekor cirka 1914.

Rågodsdekoren ble utført på forskjellige saler alt etter hvilke metoder som ble brukt til å påføre mønstrene med. De forskjellige metodene var: Maling på frihånd med pensler. Maling på sjabloner der mønsteret var stiplet ut i tinnfolie. Sprøyting av dekor med malersprøytepistol.

Frihåndsdekorering krevde lang opplæring. Nybegynnerne tok til med sjablonmaling. Dette kunne de holde på med i fra halvannet til to år før de fikk lov til å øve seg på frihåndsmaling. På denne tida lærte de seg hvordan fargene reagerte og den grunnleggende teknikken med penselføring. Før de ble sluppet løs på ekte gjenstander, måtte de øve seg på kasserte varer, kraks. Når lederen på malersalen mente de hadde oppnådd den nødvendige ferdigheten, fikk de begynne på de egentlige gjenstandene. Til å begynne med malte de enkle mønstre på små gjenstander. Vanskelige mønstre og store gjenstander ble overlatt til de eldre og mer erfarne arbeiderne. Det var ofte en innbyrdes konkurranse mellom de yngre malerne om å få male vanskelige mønstre.

Når de malte, satt dekoratørene langsetter store bord og malte med pensel. Fargene ble blandet ut på en palett. Det tok lang tid før de behersket kunsten å blande fargene riktig. Til å begynne med malte de med en enkelt farge. Etter hvert som de ble dyktigere, ble de satt til å male mønstre med flere farger i.

Det arbeidet 60 mennesker på malersalen, 45 kvinner og 15 menn. Arbeidet ble ledet av en mannlig formann som også stod for opplæringen av nybegynnerne. Timelønnen for menn var omlag 100 øre i gjennomsnitt og 55 øre til 60 øre timen for kvinner. Formannen på avdelingen hadde stor respekt blant arbeiderne. Når et arbeidsredskap var utslitt fikk arbeideren ikke nytt før formannen hadde kontrollert det gamle og godkjent at det ikke lenger kunne brukes. Etter at varene var ferdig dekorert på rågodssalen, gikk de ned til glassering i glasurkjelleren.

Trykkdekor

Kvinnelig arbeider presser trykkdekor på tallerkener, cirka 1908

Trykkdekoren blir presset på plass cirka 1908.

Trykkdekor foregikk ved at mønsteret som gjenstanden skulle ha, var gravert inn i en kobberplate. Mønsteret ble trykket på tynt silkepapir i en trykkpresse som stod på loftet over dekorasjonssalen. Papiret gikk gjennom et hull i golvet og ned i etasjen under.

Der ble mønstrene klippet opp og hengt på lange snorer gjennom salen. Fra snorene ble mønstrene tatt etter hvert som de skulle brukes. Papiret med de påtrykte mønstrene ble lagt på gjenstandene og gnidd inn med grønnsåpe.

Trykkdekor på underglasur (bisquit). Dekor: Brun Fasan

Trykkdekor på underglasur (bisquit). Dekor: Brun Fasan

Deretter ble gjenstandene fraktet inn til en ny sal. Her ble papiret tatt vekk med lunkent vann slik at dekormønsteret stod igjen. Gjenstandene ble deretter båret inn og stuet opp i noen små ovner, trykkovner. I trykkovnene ble oljen brent ut av dekoren. Dette var nødvendig for at mønsteret ikke skulle bli løst opp av glasuren. Fra trykkovnene gikk gjenstandene til glassering.

Emaljedekorering

Mens underglasuren påføres varene etter første gangs brenning og dermed blir liggende beskyttet under et lag av glasur, påføres overdekoren, eller emaljedekoren som den het i Egersund, utenpå glasuren.

Vase med emaljedekor, 1886

Vase, emaljedekor 1886.

Det som kjennetegner emaljedekoren , er at den har et mye rikere register av farger. Emaljedekorering gjør det mulig å dekorere gjenstandene med gull. Gulldekorerte gjenstander har alltid hatt en særlig høy prestisje og derfor også vært i den høyere prisklassen.

Arbeidet på emaljedekorering ble utført med pensler av en rekke forskjellige utførelser. Hver pensel hadde sitt navn. Cutliner and tracer vitner igjen om engelsk opphav.

Dekoratørene satt langsetter lange bord og malte. Dekoren kunne enten påføres på frihånd eller etter mønster. Mønsteret var stiplet ut som prikker i tinnfolie. Tinnfolien ble lagt løst på gjenstanden og mønsteret påført ved hjelp av en bred pensel dyppet i sot. Etter at folien var tatt bort stod mønsteret igjen som ørsmå sot-prikker. Dette mønsteret ble så fargelagt med dekor farger slik at sot-prikkene forsvant.

Opplæringen skjedde som direkte overføring av kunnskaper fra de eldre til de yngre dekoratørene. Formannen gav nybegynneren en gjenstand som var dekorert med et enkelt motiv. Deretter fikk nybegynneren en kort innføring i farger og penselbruk. Etterpå var det bare å gå i gang med å kopiere mønsteret på fri hånd. Når formannen var borte fra malersalen kom de eldre erfarne malerne til og gav ytterlige råd og vink. De hjalp spesielt til med å blande fargene i riktig valør. Fargene ble blandet ut på en palett med terpentin og balsam. I tillegg til å passe på at fargene hadde de riktige valørene, måtte en være nøye på at fargene ikke ble for tyntflytende. Da risikerte en at fargene rant utover gjenstanden og blandet seg over i hverandre. Etter hvert som nybegynneren behersket teknikken, fikk han mer innviklede oppgaver. Flere av motivene kunne det ta lang tid å male. Det var ofte motiver etter kjente kunstnere som for eksempel Kitty Kielland.

En kvinnelig arbeider påfører gullrand på bolle. Emaljesalen, 1950-årene

Påføring av gullrand. Emaljesalen, 1950-årene.

Det ble også utført mye dekor med gull og sølv. Dette var basert på ekte råstoffer som ble porsjonert ut i ørsmå, nøye tilmålte kvanta av formannen. Gullet kom ferdig til blandet fra utlandet. Det fantes gull i flere kvaliteter. Det ble mest brukt 15% gull, men på ekstra fine varer ble det brukt 24% gull, eller endatil puddergull som nesten var et rent metall. De fineste kvalitetene ble bare anvendt på helt spesielle artikler som for eksempel punsjboller. For å oppnå høy glans ble gullet børstet med en glassbørste. Alle restene av gull eller sølv ble skrapt opp fra bordplate og redskaper og levert tilbake til formannen.

Maleren fikk gjerne utlevert et par store korger med gjenstander. Når disse var ferdig malte, gikk maleren til formannen og bad om nytt oppdrag. Formannen skrev ut en lapp som han ga til et internt bud. Budet sørget for at de ferdige varene ble fraktet bort og nye ble brakt på plassen til maleren.

De ferdige gjenstandene ble fraktet til emaljeovnene. Der ble dekoren brent ved omlag 800 grader celsius. Emaljeovnene var de første elektriske ovnene som kom i bruk ved fabrikken. Det var i 1931. Før de elektriske emaljeovnene kom i bruk ble emaljen brent i kullfyrte emaljeovner. Etter at dekoren var brent i emaljeovnen gikk varene til ny sortering og pakking.