Structural Constellation – radikal forestilling i 1972

I august 1972 gikk teppet opp for en forestilling som brøt radikalt med alt som tidligere var blitt vist på den lokale scenen i Godtemplarlokalet i Egersund. Både form og innhold framtrådte ukonvensjonelt i sin samfunnskritiske innpakning. Bredden i forestillingens temaer var veldig stor – det ble blant annet tatt opp så forskjellige emner som kvantemekanikk og tilsettingsstoffer i matvarer.

Førti år etter har vi møtt John Faltin Hafsø fra Egersund, tekstansvarlig og den ene av de to initiativtakerne til multimediaspillet Structural Constellation. Vi har bedt ham fortelle litt om hva det var som egentlig skjedde i Losjen disse augustdagene i 1972. Intervjuet kan du lese i sin helhet på siden om Årbok for Dalane 2011-2012, der artikkelen om forestillingen Structural Constellation ligger ute til gratis nedlasting.

Det ble i 1972 laget en samtidig filmreportasje om Structural Constellation. Produsenten av denne er Leif Ove Bergundhaugen, og intervjueren i filmreportasjen er Magne Lode. Etter at boka Årbok for Dalane 2011-2012 var utgitt, fikk Dalane Folkemuseum en digitalisert versjon av denne som gave fra John Faltin Hafsø til oppbevaring ved Dalane Folkemuseums arkiv. Videoen kan du se nedenfor:

Vis innlegg

Sommeren på museet

Sommeren er over oss, og som vanlig har museets avdelinger utvidede åpningstider for sesongen.

sorenskrivergården på Slettebø og Egersund Fayancemuseum er det sommeråpent fra mandag 24. juni. Fra denne datoen er det åpent alle dager fra kl. 11:00 til 17:00.

Fiskeri- og sjøfartsmuseet i Sogndalstrand er det sommeråpent fra lørdag 6. juli. Fra denne datoen er det åpent hver lørdag og søndag fra kl. 11:00 til 17:00.

Sesongen varer til 11. august på Slettebø, til 25. august på Fiskeri- og sjøfartsmuseet i Sogndalstrand, og til 1. september på Egersund Fayancemuseum.

Vis innlegg

Lek med leire – nytt tilbud til barn og unge

Nå kan barn og unge komme til vårt verksted og få utløp for sin fantasi, kreative evner og skaperglede! På Egersund Fayancemuseum starter det nye tilbudet, Lek med leire, første gang på søndag 24. februar 2013, kl. 12:00 – 15:00. Der vil det blir mulighet for å lage gjenstander av leire, som senere vil bli brent på fayancemuseet.

Det koster 20 kr. per barn, og det er bare å møte opp – ingen påmelding er nødvendig. Aktiviteten vil bli annonsert i Dalane Tidende og her på nettsidene våre.

Vis innlegg

Museets årbok for 2011-2012 er i salg

Bilde av Årbok for Dalane Folkemuseum nr. 19 (2011-2012)

Dalane Folkemuseums årbok nr. 19 for 2011-2012 er nå i salg. Du finner den i vår bokhandel eller på Egersund Fayancemuseum.

Årboka inneholder i alt ni artikler med ulike tema. De strekker seg fra midt på 1800-tallet frem til 1970.

Bilde av Årbok for Dalane Folkemuseum nr. 19 (2011-2012)

Per Christoffer Salvesen tegner et nært og personlig portrett av sin oldefar Salve Olaus og hans arbeid med å etablere og drive Moi Snelle og Dreiefabrikk mot slutten av 1800-tallet.

Vi presenteres også for nærbilder i neste artikkel, der detaljer i kjente, men også ukjente motiv hos fotografen E. H. Torjusen løftes frem i regi av Jon Magne Bøe.

Jostein Berglyd har gjennom mange år arbeidet med 2. verdenskrig, og da særlig i vår region. I sin artikkel fokuserer han på noen mindre kjente deler ved en ellers kjent historie: Altmarkaffæren i Jøssingfjorden februar 1940.

Godtemplarlokalet var i mange år, i tillegg til å huse Losje Ebenezer og senere Losje Varberg, også Egersunds kulturhus for ulike arrangementer. I 2012 ble bygget solgt og en epoke er slutt. Abram Kjell Sørdal gir oss et tilbakeblikk.

Takhøyden i “Losjen” var stor, og et eksempel på dette kan være Structural Constellation – en ukonvensjonell oppføring tidlig på 1970-tallet. Olaug N. Økland har snakket med tekstforfatter og en av initiativtakerne: John Faltin Hafsø.

Tidlig på 1900-tallet drar Jørgen Andreas Hansen, født på Eigerøy, til Kina som misjonær. Tønnes H. Gundersen lar oss få del i en sterk historie fra et til dels eksotisk miljø, og vi får del i tidsbildet og tidsånden som preget mannen med Kallet.

Årbok nr. 19 innside

Også Linda M. Høie skilderer i sin artikkel mennesker som brenner for en sak. Egersund Kvinnesaksforening ble etablert i 1907 og arbeidet for å bedre forholdene for kvinner. Dette er en aktuell problemstilling nesten hundre år etter at kvinner fikk alminnelig stemmerett i Norge.

I 1888 brøt det ut en koppeepidemi i Egersund som førte til stor uro og panikkartede reaksjoner blant byens borgere. Leif Dybing viser i sin artikkel blant annet hvordan byens to aviser er med på å styre folkeopinionen.

Det er mange typer kilder som kan belyse fortidige forhold. Jan Fredrik Berg skildrer med utgangspunkt i rettsprotokoller fra Statsarkivet i Stavanger en sterk historie om enkeltmenneskets skjebne på midten av 1800-tallet – i møte med livets harde realiteter.

Vis innlegg

Stempler fra Egersunds Fayancefabrik

Stempel fra A/S Egersunds Fayancefabriks Co. cirka 1963-1969

I skuffer og skap i de tusen hjem befinner det seg enorme mengder gjenstander fra den 132 år lange produksjonen til A/S Egersunds Fayancefabriks Co. Den store produksjonen kan gjøre det vanskelig å identifisere gjenstandene. Fabrikkens stempler kan være til hjelp i identifiseringsarbeidet.

Gjennom den lange historien til fajansefabrikken ble stemplene endret flere ganger. Det er også overlappende stempler som ble benyttet innenfor samme tidsrom. Det er derfor med visse forbehold at man kan bruke fabrikkens stempler til å finne ut gjenstandens alder. De vanligste stemplene vises nedenfor.

Ikke alle gjenstandene ble stemplet. Vær også oppmerksom på at stemplene 1890-1920 og 1920-1952 er lette å forveksle.

Vis innlegg

Fotoutstillingen “Bildene forteller” åpnet

De frammøtte på åpningen av den nye fotoutstillingen Bildene forteller den 31. mai 2012, fikk en innledning i møterommet på Egersund Fayancemuseum der de blant annet fikk se noe av museets digitale satsninger den siste tiden, før selve åpningen fant sted i Egersund Fayancemuseums øvre utstillingshall. Utstillingen viser mange flotte utvalgte historiske bilder fra Egersund som forklares med bildetekster. Ved noen av bildene kan man undre seg og fordype seg i motivet, anledningen og personene. Hvorfor ser urmakeren så betenkt ut? Hvem er mannen med hatt og blikket festet på en kalv?

Det er både oppstilte bilder, studiobilder og såkalte snapshots, bilder som er tatt tilfeldig der fotografen plutselig har sett noe interessant. Flere eldre fotoapparater er stilt ut, sammen med et studiooppsett fra E. H. Torjusens dager.

Etter at utstillingen var åpnet, ble det servert kaffe og kaker.

Utstillingen kan du besøke på Egersund Fayancemuseum.

Vis innlegg

Glasering av keramiske gjenstander

Tre alkemugger. Foto: Tønnes Gundersen

Glasering går ut på å gi den keramiske gjenstanden en tynn hinne av et glasslignende belegg. Formålet med å glasere en gjenstand er flere. Det kan være for å hindre at vann trenger inn i den porøse bisken under bruk. Det kan også være for å ha en overflate som er lettere å holde rein. Til slutt kan det være for å øke styrken på gjenstanden eller gi den en bestemt farge gjennom glasuren. Ofte ønsker en å kombinere to eller flere av disse egenskapene. Glasurer står glass nær i struktur og egenskaper.

For å få fram de ulike egenskapene til glasuren tilsettes den forskjellige metalloksyder. Glasur påføres vanligvis etter to metoder, dyppglasering og sprøyteglasering. Ved Fajansen ble dyppglasering brukt helt fram til etter andre verdenskrigen. Dyppglasering utføres ved at gjenstanden blir dyppet i et glasurbad. Glasuren ble blandet ut i store kar oppslemmet med vann som en tyntflytende velling. Glasererne tok gjenstandene med hendene og dyppet dem raskt ned i glasurbadet. Deretter ble den tatt av en hjelper som satte dem opp på et bord. Når gjenstandene blir dyppet i glasurbad, suger det porøse godset straks til seg glasur. Glasuren legger seg som en tynn hinne på gjenstanden. Dyppglasering krever en høyt utviklet arbeidsteknikk.

Håndbevegelsene måtte nøye tilpasses etter størrelse og form på gjenstanden. Fingeravtrykk måtte unngås. For at glasuren skulle oppnå den rette tykkelsen måtte glasererne være nøye på tiden gjenstanden befant seg i glasuren. Var gjenstanden for lenge i karet ble laget for tykt, var den for kort tid ble den for tynn. Denne arbeidsteknikken må læres gjennom prøving og ved å se på hvordan andre bedømmer glasuren og gjenstandene sammen. Fargede glasurer er ekstra vanskelige å arbeide med. Her må en passe på at de siste dråpene med glasur som ristes av ikke setter mørke striper eller flekker.

På Fajansen var glasering et arbeid som krevde et godt samstemt lag. Hjelperen måtte hele tiden følge med på glasererens bevegelser slik at han tok i mot gjenstanden til rett tid.

26 mennesker arbeidet i glasurkjelleren, 12 menn og 14 kvinner. Før 1935 var det timebetaling. Etter 1935 ble det akkordbetaling. Erfarne mannlige arbeidere fikk da 100 øre til 107 øre timen. Menn i begynnerlønn og kvinner fikk fra 55 til 60 øre timen. Mennene glaserte de tyngste tingene. Kvinner og nybegynnerne tok i mot og satte fra seg gjenstandene på bordet. Kvinnene var dessuten med på å glasere lettere gjenstander som tallerkener og kopper. Under glasseringen måtte glasuren hele tida holdes i bevegelse med rørestokker slik at den ble jevn på konsistensen. Etter at varene var ferdige ble de fraktet på traller til glassovnhallen.

Glassbrenning

For at glasuren skal binde seg til godset må den brennes under høy temperatur. Prosessen under glassbrenning har mye til felles med biskbrenning. Til glassbrenning var det fire ovner av samme form og konstruksjon, som biskovnene. Ovnene hadde navn Jon, Kristen, Håkon og Johannes.

Arbeidet i glassovnene ble utført av et akkordlag på 34 arbeidere. Fire av de 34 var kvinner. Timebetalingen lå på omtrent 100 øre timen for menn og fra 55 øre til 60 øre timen for kvinner. Som på laget i biskovnene hadde også laget i glassovnene fordelt de forskjellige arbeidsoppgavene mellom seg. Etter første verdenskrig ble til vanlig bare tre av ovnene brukt. Johannes som var den minste ble da bare anvendt som reserveovn i perioder med ekstra høy produksjon eller når en av de andre ovnene måtte repareres. Arbeidsgangen var nokså lik arbeidsgangen i biskovnene. Varene ble bleset i saggers og stuet i ovnene. På et punkt skiller imidlertid glasurbrenning seg ut fra biskbrenning. Under glasurbrenning måtte gjenstandene stiltes. Det vil si at de måtte plasseres på små føtter, eller stilts som de heter, av keramisk materiale. Dette ble gjort for å hindre at gjenstandene brant sammen med hverandre under glassbrenningen. Etter at ovnen var stuet og åpningen murt igjen, ble ovnen fyrt opp og glassbrenneren overtok. Det var to glassbrennere som gikk på skift i glassovnene. Glassovnene ble brent på litt lavere temperatur enn biskovnene. Dette måtte gjøres for å unngå at det dannet seg spenninger i gjenstanden mellom gods og glasur. På samme måte som på biskovnene ble brenningen i glassovnene kontrollert gjennom små inspeksjonsluker oppe på ovnen. Brenneren stod i en stige og kunne se inn i flammene og kontrollere stillingen på seegerkjeglene inne i ovnen. Brennerarbeidet kunne til tider være farlig. Brenningen i glassovnen tok like lang tid som i biskovnene. Etter at ovnen var kjølt ned ble varene fraktet på skinnegående traller til sorterkjelleren.

Sortering

I sorteringen arbeidet det 20 mennesker, fire menn og 16 kvinner. Fra å være timelønn gikk det i 1935 over til fellesakkord med timelønner på 105 øre for menn og 55 øre for kvinner i gjennomsnitt. Arbeidet ble ledet av en mannlig formann.

I sorterkjelleren ble varene sortert i tre klasser: prima, sekunda og kraks. Sorteringen var basert på individuelt skjønn med bakgrunn i normer vedtatt av ledelsen på fabrikken. Sorteringen satte store krav til dyktighet og nøyaktighet. Det gjaldt å få trening i å oppdage feil hurtig, samtidig som en raskt måtte avgjøre hvilken gruppe feilen hørte til i.

Etter glassbrenningen var det merker etter stiltsen i glasuren på gjenstandene. Disse merkene ble slått av med en liten stålpigg og deretter slipt ned med sandpapir. Varene som ikke skulle emaljedekoreres ble fraktet videre til pakkeriet. Der ble de pakket for lagring og sending. De varene som skulle dekoreres utenpå glasuren gikk på traller til emaljesalen.

Pakking

Varene ble pakket i trekasser beskyttet av halm. Dette ble gjort i pakkeriet. Det var 13 arbeidere, alle menn som arbeidet her. Kassene ble spikret i et eget kasseverksted der det arbeidet 4 menn. Pakkerne hentet kassene etter hvert som de trengte forskjellige størrelser. Fra pakkeriet ble kassene med varer kjørt til et skur der de ble lagret. Skuret lå nede ved sjøkanten. Fra skuret ble varene lastet ombord i kuttere eller rodd over med båt til dampskipskaien for videre forsendelse ut til kjøperne i Norge eller utlandet.

En annen viktig gruppe arbeidere var renholdsarbeiderne. 6 kvinner og 1 mann hadde til oppgave å holde fabrikklokalene reine.

Alt arbeid der leire inngår i produksjonen har en potensiell helsefare. Så lenge leiren er fuktig er den ufarlig, men straks leiren tørker vil den danne ørsmå støvpartikler. Hvis disse partiklene pustes inn og havner i lungene på mennesker vil det føre til at lungene tettes til, pustekapasiteten vil bli nedsatt og den angrepne personen vil langsomt bli kvalt. Dette er den beryktede sykdommen silikose. Silikose er uhelbredelig. Når først skaden er oppstått kan den ikke leges. Rengjøring og avtrekk for støvet er den eneste måten å forebygge silikose på.

Arbeidet ved Fajansen var fram til slutten av andre verdenskrig lite mekanisert. De fleste arbeidsoperasjonene krevde lang opplæring. Arbeid som er grunnet på praktiske ferdigheter gir arbeiderne en stor grad av kontroll over sin egen innsats. Dette fører til at arbeiderne er seg bevisst sin egen faglige dyktighet.

Det var ikkje sånt atta de trudde me sko gå de i næringen. Fø dei var så selvbestalta atte de visste både ka de gjorde, og (de) var så trygge på jobbane sine. Du kunne ikkje læra dei någe.

De mange klart adskilte manuelt dominerte leddene innenfor produksjonen gjør at Fajansen framstår som en arbeidsdelt industribedrift med sterkt håndverksmessig preg.

Vis innlegg

Brenning av keramikk ved Egersunds Fayancefabrik

Et akkordlag stuer en kullfyrt brennovn, cirka 1946

Biskbrenning

Etter at varene var tørket i grinsjappa, skulle de brennes. Brenningen foregikk i sirkelrunde ovner. De var oppførte av ildfast murstein og hadde form som kjempemessige flasker med røykutslipp i toppen. Ovnen ble fyrt med kull. Hver ovn hadde navn. Det var Samson (den største), Møllbach (etter en Eidsvoldsrepresentant fra Egersund) og Harald (ukjent opprinnelse). For at gjenstandene ikke skulle bli skadet av røyken, ble de plassert i saggers, som var kasser av ildfast leire. Saggersene ble laget på et eget saggersverksted der seks arbeidere, alle menn, arbeidet.

Arbeidet i ovnshallen var delt inn i fem forskjellige operasjoner. Først kommer plesingen. Det vil si at gjenstanden ble hentet og stuet i saggers. Deretter ble ovnen stuet. Så ble ovnen brent. Etter brenningen ble ovnen tømt. Til slutt ble saggersene transportert til bysthuset. I bysthuset ble gjenstandene børstet reine for støv og sortert i tre kvaliteter etter brenningen.

Arbeidet i ovnshallen ble gjort av et akkordlag. I biskovnene, som ovnene for førstegangsbrenning kalles, var dette laget på 19 mann ledet av en bas som mottok ordre direkte fra driftsbestyreren. Arbeidet var lagt opp slik at hver mann hadde sin bestemte oppgave. De forskjellige arbeidsoppgavene roterte innen laget slik at en unngikk at samme person ble stående med samme arbeidet i lengre tid.

Fram til slutten av 1920-årene var det to personer som hadde fast oppgave med å stue ovnene. Stuingen ble regnet som spesialarbeid. Det var viktig at varene ble plassert rett slik at plassen ble utnyttet og gjenstandene fikk riktig temperatur. Temperaturen kunne variere etter hvor i ovnen gjenstandene ble plassert. Hver ovn hadde sitt særpreg.

Da de to stuerne kom opp i årene ville de over på lettere arbeid. I stedet for å lære opp to nye menn til stuerarbeidet ble de unge arbeiderne på akkordlaget enige seg imellom at de alle skulle lære stuing. Dermed kunne de også dele på det tunge arbeidet som stuingen innebar.

Plesingen foregikk ved at gjenstandene ble satt på bunnen av Saggersene. Veggene på saggersene ble limt fast til bunnen med en velling av ildfast leire. Saggersene måtte være helt tette for å unngå at det trengte røyk inn i dem under brenningen. Saggersene hadde form etter hvilke typer gjenstander de skulle inneholde. De ulike saggerstypene hadde navn. Navnene var de samme som ble brukt i de engelske potteriene. Her er navn som Oval, Round, Shilling, Six Pence og Eights.

Et akkordlag stuer en kullfyrt brennovn, cirka 1946

Et akkordlag stuer en kullfyrt brennovn, cirka 1946

Under stuingen befant de to stuerne seg inne i ovnen. Resten av akkordlaget befant seg rundt i ovnshallen der de hentet varer fra grinsjappa, pleste og langet saggers inn i ovnen til stuerne. Stuerne plasserte de første saggersene bakerst i ovnen og stuet deretter ovnen i høyde så vel som framover mot åpningen på ovnen. Etter hvert som saggersene ble stuet oppå hverandre ble bunnen i den øverste saggersen lokk på den andre. Stuerne gikk oppover i høyden på stabelen i stiger til de nådde toppen av ovnen. Etter hvert som ovnen ble fylt trappet stuingen nedover mot åpningen. Dermed ble det mulig å stue ovnen helt opp til krona, der ovnen smalner inn. Ovnen kunne inneholde mellom 40 000 og 60 000 gjenstander alt etter hvor store de var. Etter at ovnen var stuet full ble åpningen murt igjen med ildfast stein, og leire. Deretter trillet stuerne opp ti tonn kull som gikk med til brenningen. Kullet ble lagt rundt ovnen i hauger ved hver av fyrgangene. Fra nå av var det brenneren som overtok det videre arbeidet.

Brenningen var et av de mest spesialiserte arbeidene på hele fabrikken. I alt var det fire brennere, to i biskovnene og to i glassovnene. Brennerne måtte ha et inngående kjennskap til hvordan temperaturen i ovnen fordelte seg etter som fyringen skred fram. En liten feil her kunne føre til at ovnen ble skjevt brent og varene ødelagt.

Ovnene var konstruerte med kanaler i veggene og ti fyrganger rundt periferien i bunnen. Det var nødvendig med så mange fyrganger for å få jevn temperatur i ovnen under brenning. Øverst i kvelven var ovnen tett med unntak av noen små hull for å slippe ut røyken.

Når ovnen ble fyrt opp steg flammene opp mot kvelven. Når de traff den buede kvelven ble flammene presset ned i bunnen igjen og ut mot veggene som var forsynt med kanaler som ledet varmen opp over kvelven og ut i skorsteinen. Dette er et mottrykksprinsipp der flammene tvinges til å ta en lengre vei enn hva de normalt ville ha gjort. De små røykhullene i kvelven er for små til å slippe ut noen særlig varme. Derfor tvinges flammene tilbake til bunnen og ut i sidekanalene. Ovnene måtte bygges etter dette prinsippet for at gjenstandene i midten skulle få så høy temperatur at de ble brent. For å kontrollere hvordan brenningen forløp var det små hull langs veggene på ovnen. Brenneren kunne ved å stå i en stige se inn i ovnen på flammene. Ut i fra fargen og forma på flammene avgjorde han om ovnen ble riktig brent. Til å kontrollere temperaturen ble det brukt seegerkjegler. Seegerkjeglene var ca. ti cm. lange og plassert i grupper på tre. De stod loddrett med spissene opp. De var laget av en spesiell sort leire og hadde den egenskapen at de bøyde seg ved ulike temperaturer. Den første på litt over 1000 grader celsius, den andre på omlag 1100 grader celsius og den siste på omlag 1200 grader celsius. Når den siste kjegla tok til å dale var ovnen ferdig brent.

Brennerne var de eneste på fabrikken som gikk skift. Hver brenner hadde en medhjelper som tente ovnen for seg. De første 12 timene ble ovnen brent med svak flamme. Dette ble gjort for å drive de siste restene av fuktighet ut av godset. Etter tørkeperioden overtok brenn-eren arbeidet. Han brente ovnen opp til 1200 grader celsius. Under brenningen arbeidet brenneren alene. Det tok vanligvis 36 timer fra brenneren overtok ovnen til ovnen var ferdig brent. Deretter hadde brenneren fri mens neste brenner tok neste ovn. Ovnene gikk på skift mellom de to brennerne i biskovnshallen.

For å bli utlært til brenner måtte nybegynnerne gå sammen med en erfaren brenner til han mestret teknikken med å få temperaturen på ovnen jevnt oppover mot toppen. Brenneren måtte også passe på at varmen var jevn over hele ovnen.

Etter at ovnen var brent, måtte den stå til avkjøling i tre døgn. Det var viktig at ovnen ikke ble tømt for tidlig. Hvis det ble gjort risikerte en at varene sprakk som følge av temperatursjokket.

Uttakingen foregikk motsatt av innsettingen. Det ble brukt en sliskebane som ble trukket med inn i ovnen etter hvert som ovnsgjengen arbeidet seg innover.

Vis innlegg

Dekor på steintøy

Fajansekopp med hank på begge sider som har rågodsdekor, cirka 1914

Dekoren på steintøy kan være av to typer, overglasurdekor eller underglasurdekor. I Egersund ble underglasurdekor kalt rågodsdekor. Navnet har det sannsynligvis fra den tiden fabrikken var potteri og dekorerte direkte på de ubrente eller rå varene. Overglasurdekor påføres etter biskbrenning, men før glasseringen. Dekoren blir da liggende under et beskyttende glasurlag og er bestandig overfor alle typer ytre påkjenninger. Dekoren brennes sammen med glasuren.

Rågodsdekor

Rågodsdekor påføres direkte på godset. Det uglaserte godset er svært hygroskopisk. Dette gjør at fargene straks trenger inn i godset og ikke lar seg fjerne igjen. Ett feilstrøk med penselen er nok til at varen må kasseres. Etter at den nye fabrikken gikk over til elektrisk brenning i 1950 ble varene hardere brent og dermed mindre hygroskopisk. Dermed ble det mulig å fjerne feilstrøk med vann.

Fajansekopp med hank på begge sider som har rågodsdekor, cirka 1914

Rågodsdekor cirka 1914.

Rågodsdekoren ble utført på forskjellige saler alt etter hvilke metoder som ble brukt til å påføre mønstrene med. De forskjellige metodene var: Maling på frihånd med pensler. Maling på sjabloner der mønsteret var stiplet ut i tinnfolie. Sprøyting av dekor med malersprøytepistol.

Frihåndsdekorering krevde lang opplæring. Nybegynnerne tok til med sjablonmaling. Dette kunne de holde på med i fra halvannet til to år før de fikk lov til å øve seg på frihåndsmaling. På denne tida lærte de seg hvordan fargene reagerte og den grunnleggende teknikken med penselføring. Før de ble sluppet løs på ekte gjenstander, måtte de øve seg på kasserte varer, kraks. Når lederen på malersalen mente de hadde oppnådd den nødvendige ferdigheten, fikk de begynne på de egentlige gjenstandene. Til å begynne med malte de enkle mønstre på små gjenstander. Vanskelige mønstre og store gjenstander ble overlatt til de eldre og mer erfarne arbeiderne. Det var ofte en innbyrdes konkurranse mellom de yngre malerne om å få male vanskelige mønstre.

Når de malte, satt dekoratørene langsetter store bord og malte med pensel. Fargene ble blandet ut på en palett. Det tok lang tid før de behersket kunsten å blande fargene riktig. Til å begynne med malte de med en enkelt farge. Etter hvert som de ble dyktigere, ble de satt til å male mønstre med flere farger i.

Det arbeidet 60 mennesker på malersalen, 45 kvinner og 15 menn. Arbeidet ble ledet av en mannlig formann som også stod for opplæringen av nybegynnerne. Timelønnen for menn var omlag 100 øre i gjennomsnitt og 55 øre til 60 øre timen for kvinner. Formannen på avdelingen hadde stor respekt blant arbeiderne. Når et arbeidsredskap var utslitt fikk arbeideren ikke nytt før formannen hadde kontrollert det gamle og godkjent at det ikke lenger kunne brukes. Etter at varene var ferdig dekorert på rågodssalen, gikk de ned til glassering i glasurkjelleren.

Trykkdekor

Kvinnelig arbeider presser trykkdekor på tallerkener, cirka 1908

Trykkdekoren blir presset på plass cirka 1908.

Trykkdekor foregikk ved at mønsteret som gjenstanden skulle ha, var gravert inn i en kobberplate. Mønsteret ble trykket på tynt silkepapir i en trykkpresse som stod på loftet over dekorasjonssalen. Papiret gikk gjennom et hull i golvet og ned i etasjen under.

Der ble mønstrene klippet opp og hengt på lange snorer gjennom salen. Fra snorene ble mønstrene tatt etter hvert som de skulle brukes. Papiret med de påtrykte mønstrene ble lagt på gjenstandene og gnidd inn med grønnsåpe.

Trykkdekor på underglasur (bisquit). Dekor: Brun Fasan

Trykkdekor på underglasur (bisquit). Dekor: Brun Fasan

Deretter ble gjenstandene fraktet inn til en ny sal. Her ble papiret tatt vekk med lunkent vann slik at dekormønsteret stod igjen. Gjenstandene ble deretter båret inn og stuet opp i noen små ovner, trykkovner. I trykkovnene ble oljen brent ut av dekoren. Dette var nødvendig for at mønsteret ikke skulle bli løst opp av glasuren. Fra trykkovnene gikk gjenstandene til glassering.

Emaljedekorering

Mens underglasuren påføres varene etter første gangs brenning og dermed blir liggende beskyttet under et lag av glasur, påføres overdekoren, eller emaljedekoren som den het i Egersund, utenpå glasuren.

Vase med emaljedekor, 1886

Vase, emaljedekor 1886.

Det som kjennetegner emaljedekoren , er at den har et mye rikere register av farger. Emaljedekorering gjør det mulig å dekorere gjenstandene med gull. Gulldekorerte gjenstander har alltid hatt en særlig høy prestisje og derfor også vært i den høyere prisklassen.

Arbeidet på emaljedekorering ble utført med pensler av en rekke forskjellige utførelser. Hver pensel hadde sitt navn. Cutliner og tracer vitner igjen om engelsk opphav.

Dekoratørene satt langsetter lange bord og malte. Dekoren kunne enten påføres på frihånd eller etter mønster. Mønsteret var stiplet ut som prikker i tinnfolie. Tinnfolien ble lagt løst på gjenstanden og mønsteret påført ved hjelp av en bred pensel dyppet i sot. Etter at folien var tatt bort stod mønsteret igjen som ørsmå sot-prikker. Dette mønsteret ble så fargelagt med dekor farger slik at sot-prikkene forsvant.

Opplæringen skjedde som direkte overføring av kunnskaper fra de eldre til de yngre dekoratørene. Formannen gav nybegynneren en gjenstand som var dekorert med et enkelt motiv. Deretter fikk nybegynneren en kort innføring i farger og penselbruk. Etterpå var det bare å gå i gang med å kopiere mønsteret på fri hånd. Når formannen var borte fra malersalen kom de eldre erfarne malerne til og gav ytterlige råd og vink. De hjalp spesielt til med å blande fargene i riktig valør. Fargene ble blandet ut på en palett med terpentin og balsam. I tillegg til å passe på at fargene hadde de riktige valørene, måtte en være nøye på at fargene ikke ble for tyntflytende. Da risikerte en at fargene rant utover gjenstanden og blandet seg over i hverandre. Etter hvert som nybegynneren behersket teknikken, fikk han mer innviklede oppgaver. Flere av motivene kunne det ta lang tid å male. Det var ofte motiver etter kjente kunstnere som for eksempel Kitty Kielland.

En kvinnelig arbeider påfører gullrand på bolle. Emaljesalen, 1950-årene

Påføring av gullrand. Emaljesalen, 1950-årene.

Det ble også utført mye dekor med gull og sølv. Dette var basert på ekte råstoffer som ble porsjonert ut i ørsmå, nøye tilmålte kvanta av formannen. Gullet kom ferdig til blandet fra utlandet. Det fantes gull i flere kvaliteter. Det ble mest brukt 15% gull, men på ekstra fine varer ble det brukt 24% gull, eller endatil puddergull som nesten var et rent metall. De fineste kvalitetene ble bare anvendt på helt spesielle artikler som for eksempel punsjboller. For å oppnå høy glans ble gullet børstet med en glassbørste. Alle restene av gull eller sølv ble skrapt opp fra bordplate og redskaper og levert tilbake til formannen.

Maleren fikk gjerne utlevert et par store korger med gjenstander. Når disse var ferdig malte, gikk maleren til formannen og bad om nytt oppdrag. Formannen skrev ut en lapp som han ga til et internt bud. Budet sørget for at de ferdige varene ble fraktet bort og nye ble brakt på plassen til maleren.

De ferdige gjenstandene ble fraktet til emaljeovnene. Der ble dekoren brent ved omlag 800 grader celsius. Emaljeovnene var de første elektriske ovnene som kom i bruk ved fabrikken. Det var i 1931. Før de elektriske emaljeovnene kom i bruk ble emaljen brent i kullfyrte emaljeovner. Etter at dekoren var brent i emaljeovnen gikk varene til ny sortering og pakking.

Vis innlegg