Jøssingfjord Vitenmuseum i statsbudsjettet 2016

Jøssingfjord Vitenmuseum

I statsbudsjettet for 2016 er det satt av 11 millioner til Jøssingfjord Vitenmuseum. Over en treårsperiode er det budsjettert at staten skal bidra med totalt 26 millioner kroner.

På facebooksidene til Jøssingfjord Vitenmuseum er det full jubel. Det ble nettopp postet at “I dag heises flagget på Soknatun og rådmannen spanderer kake. Vi ønsker å takke alle som har vært involvert i prosjektet. NÅ BLIR DET NYBYGG!”

Dalane Tidende skriver:

– Å koma med i statsbudsjettet er eit veldig langt steg fram for oss, jublar prosjektleiar Bess Grastveit.

Det er budsjettert med at staten skal bidra med 26 millionar kroner. Det er sett av 11 millionar i 2016, men dei resterande 15 vil koma etter kvart. Det forsikrar Siri Meling (H) i finanskomiteen på Stortinget. […] Statleg finansiering til vitenmuseet har stått på arbeidslista til Meling lenge. Nå synest ho det er kjekt å kunna merka posten av som “gjennomført”.

– Dette er eit solid prosjekt som det er blitt jobba lenge med. Å kunna vera med på å realisera det gjennom statsbudsjettet, er veldig kjekt, uttaler dalanerepresentanten på Stortinget. Ho er glad for at alle som har stått på, nå får belønning for engasjementet og entusiasmen dei har vist.

– Det er imponerande, det dei har fått til, seier Meling.

Ho trur det nye bygget vil gli godt inn i dalen.

– Det er mange gode grunnar til å besøkja Sokndal. Nå vil det koma endå ein, seier ho.

Kilde: http://dalane-tidende.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=17845

Vis innlegg

Klatring i Helleren

Helleren er et enestående kulturminne av internasjonal betydning. Det er også den mest besøkte enkeltattraksjonen i Dalane med over 20.000 besøkende i året. I Helleren er det et jevnt besøk året rundt. Dalane Folkemuseum vil at Helleren skal være et fritt tilgjengelig kulturminne, åpent for alle.

Helleren har gjennom mange år vært en utfordring for fjellklatrere. Fjellklatring er i seg sjøl både en spennende, og ikke minst utfordrende aktivitet. Dessverre viser det seg at det i Helleren ikke er mulig å kombinere ønsket om å bevare et av våre mest unike kulturminner med fjellklatring. Både selve klatringen og ikke minst boltingen som klatrerne foretar, representerer en klar risiko for så vel kulturminnet Helleren som for besøkende. Klatringen medfører en økt risiko for ras eller blokkfall i området. Det er utarbeidet en egen geologisk rapport som tydelig redegjør for farene klatring innebærer. “Description of the hazards for visitors, climbers and the houses at the Helleren area in Jøssingfjord”.

Fjellklatring er ikke tillatt i Helleren. Vi oppfordrer klatrerne om å respektere klatreforbudet.

Hazards of Rock Climbing in Helleren (pdf)

Vis innlegg

Historien om Helleren

Utklipp av foto av Helleren. Foto: I. Mehus. Dalane Folkemuseum.

Husene under Helleren har fasinert mennesker gjennom generasjoner.  I 1745 beretter Amtmann de Fine til kongen i København:

I Soggendals Skibbr. er et udhengende Bierg at see kaldet Helleren, hvoer under boer een Huusmand som benytter sig mest av samme Field til Tag paa sine Huuse.
Amtmann de Fine, 1745

Over hundre år senere, i 1868, skriver Egersundsposten:

Inderst i Jøssingfjorden, ¼ Mil østenfor Ladestedet Soggendal, ere een mærkverdig Klippehvælving, “Haahelleren”. […] Under denne Hvælving staa 3 Vaaningshuse med tilhørende Udhuse. […] Kun sydlig Vind driver Regnen inn til Husene, som ellers står saa tørt, at Tag gjerne kunde undværes.
Egersundsposten, 1868

Steinalderboplass

Det mørke kulturlaget i Helleren er skapt av matavfall og annet avfall over lang tid. Det er 60 cm tykt og folk har bodd under Helleren i kortere eller lengre perioder siden steinalderen. Det er funnet fiskebein, dyreknokler, østersskall og avslag etter redskaper i flint. Bosetningen har trolig vært sesongbetont – og folk har brukt sjøen og heia.

Strandsitterplassen Helleren

Helleren var husmannsplass under gården Haneberg. Oppsitterne på Haneberg eide jorda, og plassfolket under Helleren betalte en årlig leie for bruksretten til jorda. De hadde kontrakter som sikret dem retten til jorda på livstid – så fremt de betalte sin leie – og de eide husene sine selv.  Jordbruket var en viktig del av livsgrunnlaget, men det var ikke mulig å leve av dette alene. Plassfolket var avhengig av inntekter utenfra. Fiske har vært viktig – både til hjemmebruk men ikke minst som inntektskilde. På denne måten var det mulig for plassfolket å betale sin årlige leie til Haneberg.  Det er denne kombinasjonen av jordbruk og andre inntektskilder som betegner en strandsitter eller bygselhusmann. Strandsitteren er typisk for Vestlandet og skiller seg fra husmannen på Østlandet som hadde arbeidsplikt på hovedgården og svært liten frihet.

Livet under Helleren

Husene under Helleren er små, og området rundt karrig. Men livet under Helleren har vært relativt bra. Forholdene var ikke annerledes enn på mange andre vestlandsgarder på denne tiden.

Hver husholdning hadde et par kyr og 5 – 6 sauer. På beskjedne åkerlapper innover i dalen dyrket de havre, bygg og poteter. På heia gikk dyra på beite og her ble det også drevet utslått. Høyet ble firet ned fjellet til husene. Det var  bare mulig å slå i utmarka annethvert år.

Hvem bodde under Helleren?

I dag er det en stille under Helleren. Slik har det ikke alltid vært. Mange mennesker har bodd her. Helleren har gjenlydt av høye og lave stemmer, barnelatter og barnegråt, breking og rauting, skrangling med kar og med bøtter. Mange liv er begynt, levd og avsluttet under Helleren.  Vi tror det har bodd folk fast her siden 1500-tallet. Møt her noen av dem:

1752: En husholdning

  • Børild Børildsen

1801: To husholdninger

  • Ingeborg Salvesdatter med barna Bernt, Salve, Berthe og Ingeborg
  • Lars Olsen og hans søster Rachel.

1865: Tre husholdninger

  • Jacob Jacobsen med konen Ingeborg S. Ellefsdatter og barna Bernt, Jakob, Elias, Torn, Janikken og Ingeborg. En gift sønn, Karl, bor der også. Karls kone har flyttet fra ham.
  • Ole Andreas Aslaksen med konen Ingeborg, sønnen Adolf og tjenestejenten Ane G. Jakobsdatter.
  • Johannes Larsen med kone Birte.

1875: To husholdninger

  • Ole Andreas Aslaksen med konen Ingeborg, sønnene Johan Julius og Jens Bernard. 2 kyr.
  • Jacob Jacobsen med konen Ingeborg S. Ellefsdatter. Med barna Jakob, Elias, Torn og Ingeborg.  3 kyr, 5 sauer, havre, poteter, bygg.

1900: En husholdning

  • Ingeborg Elisebeth Jakobsdatter med to sønner, Oskar og Ideus.
Foto av tre hus under helleren midt på 1800-tallet. Foto: Ukjent. Sokndal Bygdetun.

Foto av tre hus under helleren midt på 1800-tallet. Foto: Ukjent. Sokndal Bygdetun.

Midt på 1800-tallet var befolkningspresset i Norge på det sterkeste. Dette ser også ut til å gjelde Helleren der tre familier holdt til i denne perioden. I 1865 bor det under Helleren 15 mennesker, 5 kyr, 12 sauer og 1 gris.

Rundt 1900, (35 år senere) hadde situasjonen forandret seg. Da var det kun tre mennesker som bodde under Helleren, alle voksne.

Hvor gamle er husene?

Husene slik de står i dag fikk sin utforming på 1800-tallet. Det blå huset er eldst. Deler av husene, som laftekjernene, kan likevel være adskillig eldre. Tømmeret i det blå huset har flyttemerker (se på baksiden). Huset kan ha stått et helt annet sted før det ble satt opp i Helleren. I tidligere tider var det svært vanlig å flytte hus.

Det har også stått flere driftsbygninger.

Den moderne tid kommer til Jøssingfjord

Foto av Helleren 1916. Brakken til venstre var i bruk av arbeidere på smelteverket. Foto: A,B, Wilse. Titania A/S.

Foto av Helleren 1916. Brakken til venstre var i bruk av arbeidere på smelteverket. Foto: A.B. Wilse. Titania A/S.

Industrien kom tidlig til Jøssingfjord. I årene 1901 – 1902 produserte Den norske Chamottefabrikk takstein, murstein og rør på fabrikken på Holmen lenger ute i fjorden. Noen år senere starter The Jøssingfjord Manufacturing Company sin virksomhet innerst i fjorden. Kraftstasjon og smelteverket ble bygget i årene 1907 – 1908. Kraftstasjonen står ennå.

I 1909 selger den siste brukeren “Jordbrukerske og husmandsenke”  Ingeborg Elisebeth Jakobsdatter bruksretten sin til The Jøssingfjord Manufacturing Company og den siste strandsitteren flytter snart fra Helleren.

“Dråben”

“Dråben” i Helleren er legendarisk. Fra berget bak det røde huset drypper det vann kontinuerlig. Folket under helleren har til alle tider samlet dette vannet i spann og bøtter.

“Dråben” skal smake spesielt godt!

Vis innlegg

Bevaring av husene i Helleren i Jøssingfjord

Bilde av malingstrapp på blå dør

Det store besøkstallet

I 150 – 200 år har husene stått under helleren. På 1920-tallet ble de fraflyttet og har siden stått med åpne dører, som folk har gått inn og ut av. Det er den mest besøkte enkeltattraksjonen i Dalane med over 20.000 besøkende i året, dette er besøkstall å være stolt av. Men tåler husene belastningen av så mange besøkende?

Forsiktig restaurering

Alt vedlikehold og restaureringsarbeid handler om å gjøre valg. Vi vil vise noen av de valgene vi har tatt så langt – og våre refleksjoner rundt disse. Da museet overtok husene hadde de stått fraflyttet i nærmere 80 år. Dalane Folkemuseum har valgt å la husene få beholde nettopp dette utrykket – at de har stått fraflyttet i mange år.

Utklipp fra gjesteboka i Helleren. Foto: Jon Ingemundsen

Utklipp fra gjesteboka i Helleren. Foto: Jon Ingemundsen

Hva gjør vi med husene?

Dalane Folkemuseum har gjort minst mulig endringer på husene fordi vi vil at de skal framstå mest mulig autentiske. Så langt har vi derfor bare gjort forsiktige og nødvendig vedlikehold. I forvaltningen av de unike bygningene er målet å gjøre minst mulig inngrep, slik at alle originale deler i størst mulig grad skal bevares. Men hvordan bevare de originale delene i husene, samtidig som husene er tilgjengelig for besøkende? Dette er det store spørsmålet Dalane Folkemuseum må finne praktiske løsninger på.

Dør og stol i Helleren. Foto: Jon Ingemundsen

Dør og stol i Helleren. Foto: Jon Ingemundsen

I løpet av kulturminneåret 2009 prøvde vi ut ulike restaureringsstrategier i Helleren. Vårt hovedprinsipp er det vi har kalt forsiktig restaurering. Dette betyr at vi går forsiktig og langsomt frem i restaureringsarbeidet. Forsiktig restaurering handler om prosess og tid. Dette arbeidet begynte før kulturminneåret og vil fortsette fremover.

Hvilken farge har husene hatt?

I 2007 tok eksperter fra Arkeologisk museum i Stavanger fargeprøver på de malte fasadene. Nå vet vi hvilke farger husene opprinnelig har hatt, det ene var rødt og det andre blått. Husene står i dag frem som værbitte og malingslitte. Vi kan velge å male dem opp igjen, men da vil kanskje folk oppfatte dem som nye og mindre autentiske enn de fremstår i dag. Maling falmer og fargene blir svakere med årene. Hvor fargesterke har de to husene vært?

Vi har behandlet husene med blank linoljemaling. Den virker som en impregnering, binder den gamle malingen og metter fargen som allerede er der – husene får dypere rød og klarere blå farge.

Det har vært, og er stadig, et problem at folk risser inn navn og initialer i husveggene – særlig på det røde huset. Dette ønsket vi å tone ned. Hver inskripsjon er blitt malt over med tynn pensel. Fargen er laget på museet og kalles engelsk rød. Tiden viser om det bør gås over med nok et strøk.

Trappen som skranter

Trappen opp til det røde huset er utslitt. Den er sannsynligvis svært gammel og har gjort tjeneste i mange år. Trappen, slik den stod, tålte ikke belastningen av de mange besøkende som bruker den hvert år. Skulle vi forsterke trappen eller bygge ny?

Vi ønsker i minst mulig grad å skifte ut elementer. Trappen er kraftig forsterket under, festet i vegg og står nå stødig. Den kan gjøre tjeneste ennå en stund. Men forsterkningen gir oss kun en utsettelse.

Tørrmuren

Det røde huset står på en tørrmur. En tørrmur er bygget opp uten noen form for bindemiddel. I sør er muren reparert og rettet opp slik at den nå står slik den var den gang sauene holdt til her i kjelleren under huset. Muren er trukket ut fra husveggen slik at det var lett å gi dyrene for.

Dører og karmer

Bilde av den blå døra i Helleren fra innsiden.

Bilde av den blå døra i Helleren fra innsiden.

Bilde av malingstrapp på blå dør

Bilde av malingstrapp på blå dør

Bilde av malingstrapp på en grønn dør

Bilde av malingstrapp på en grønn dør

Innvendig i det røde huset er en dør blitt malt opp i en av sine tidligere farger. I det blå huset er det samme gjort med en skapdør. På dørene er det laget en såkalt malingstrapp, og dørene er malt opp igjen i den første, opprinnelige fargetonen.

Dørene står i sterk kontrast til resten av rommet. Og nettopp denne kontrasten kan være et godt utgangspunkt for videre refleksjoner. Hvor store inngrep skal vi gjøre?

Vinduskarmene er også preget av tiden tann. Foreløpig har vi har valgt å male opp igjen ett vindu i det blå huset.

Malingstyper og fargetoner

For å finne rette fargetonen må det en del eksperimentering til. Alle fargene som brukes blandes derfor på tradisjonelt vis på museet av våre håndverkere. Malingen som er brukt både ut og inne er en eldre type maling. Vi er usikre på hvilket bindemiddel den har inneholdt, men velger å bruke linoljemaling. Linolje var et vanlig bindemiddel tidligere.

Område ute

Grunnen i Helleren er fredet ved lov. Museet har i samråd med Rogaland Fylkeskommune nå ryddet området rundt husene og restaurert trapper og stier. Det er lagt et fast gruslag i stien opp til husene for å hindre at løs sand og jord dras inn på gulvene.

Nord for husene er tuftene etter driftsbygninger ryddet forsiktig slik at konturene blir tydeligere.

Vis innlegg