På slutten av 1870-åra kom det fart i planene om å bygge et sykehus for Egersund. Tomt til formålet ble kjøpt inn på Damsgård i januar 1879, og allerede sommeren 1880 sto sykehuset ferdig. Det hadde en kapasitet på 12 pasienter, og inneholdt også et offentlig bad. Sykehuset ble i det alt vesentlige finansiert av overskuddet fra Samlaget.
Men sykehuset skulle også drives. Et opphold der var derfor langt fra gratis all den tid driften måtte bære seg økonomisk. I så henseende var reglementet klart: ”Førend Indlæggelsen af nogen syg finder Sted, maa, om saa forlanges, deponeres et Beløb, der af Bestyrelsen ansees passende, eller stilles betryggende Kaution.” Kom en forbi dette hinderet, kunne den syke velge mellom to grader av forpleining: ”almindelig Forpleining” eller ”bedre Forpleining”. Ved åpningen var satsen for ”almindelig” kr. 1 pr. døgn for byens innbyggere, kr. 1,50 for utenbysboende og kr. 2 for utlendinger. Opphold på ”første klasse” kostet 40 % mer, mens barn under 10 år slapp med halv pris. Satsene dekket utgifter til betjening, sengetøy og mat, mens utgifter til lege, medisiner etc. kom i tillegg. Selv om sykehuset utvilsomt representerte et stort helsepolitisk framskritt var det langt fra et tilbud til alle: folk flest hadde rett og slett ikke råd til å benytte seg av det.
Sykehuset ble ombygd i 1921. Det fikk da utvidet kapasiteten til 22 pasienter. Det var i bruk helt til 1974, da det ble erstattet av et nytt sykehus på Lagård. Selve bygningen ble revet et par år senere.1)