Egersund byhistoriske leksikon

Sildefiskernes Fabrikklag

I 1950 satte Sildefiskernes Fabrikklag – SILFAS – i gang sin sildoljefabrikk på Grønehaugen. Fabrikkens kapasitet var 10 000 hl per døgn, omtrent som Egersund Sildoljefabrikk.

Fabrikken fikk ulike oppstartsproblemer, bl.a. feil ved en tørke. Det ble også fort et problem at silderåstoffet måtte hentes i Florø og transporteres til Egersund. Ofte kom det fram i bedrevet tilstand. Men produksjonen økte allikevel utover i 1950-åra. Den generelle råstoffkrisen rundt 1960 rammet imidlertid fabrikken hardt og fikk langsiktige virkninger. Fabrikken måtte si opp alle ansatte så nær som formannen, og da råstofftilgangen bedret seg var det vanskelig å få arbeidskraft nok til å få anlegget i drift igjen.

Silfas 1953. Foto: Widerøe/DF

Mot slutten av 1960-åra så en lysere på situasjonen, og det ble foretatt omfattende investeringer, bl.a. i damptørke, ekstraksjonsanlegg, ny fabrikkhall og komplett nytt produksjonsutstyr. Også i 1970-åra var investeringsviljen stor: det ble bygd nytt silobygg og gjennomført omfattende miljøverntiltak.

På den tiden var råstoffmottaket rundt 500 000 hl i året. I 1980 passerte det 1 mill. hl. Det medførte så stor produksjon at fabrikken ofte måtte leie lagerplass hos da nedlagte Egerø Sildoljefabrikk. I 2003 hadde imidlertid Silfas kommet opp i så store økonomiske problemer at konsernet måtte foreta en styrt avvikling. Som et ledd i den prosessen ble anlegget solgt til Welcon Invest AS i 2004. Welcon drev videre, men det var tydelig at driftsmulighetene utviklet seg på en måte som måtte ende i nedlegging. Og ved utgangen av 2009 var det ugjenkallelig slutt.1)