Nesgård. Kirkeviken i forgrunnen. Foto: Dalane Folkemuseum.

Opprinnelig betegnelse var Næsgaard. Sorenskriver Niels Paulsen bygde gården på Arenes i 1736. Den lå dominerende plassert øst for kirken, med hovedhusets 28 meter lange fasade vendt mot strandstedet og Kirkeviken. Husets areal var på hele 377 kvadratmeter. Huset hadde valmet tak, og midt på fasaden var det en ark med spiss gavl som elegant brøt de store takflatene. Ei steinhvelvbru over Kirkeviken førte fra eiendommens hage til kirken og strandstedets sentrum.

Rundt 50 år senere, i 1774, var det sorenskriver Herculus Weyer som eide gården. En branntakst det året verdsatte hovedbygningen til 1 200 riksdaler. På eiendommen var det flere andre hus: uthus med vedskjul, andre lagerrom, hestestall og fjøs, bryggerhus med bakerovn og vaskegryte, ei rullebu, et hønsehus og et lite skjul. Disse fikk en samlet takst på 300 riksdaler.

Weyer døde i 1795. To år senere giftet hans enke seg med Christen Mølbach som hadde vært fullmektig hos Weyer. Mølbach overtok da Nesgård og gjorde den om mulig enda mer staselig enn den hadde vært. Han bygde også ei stor sjøbu som han brukte som lager for sin handelsvirksomhet.

Hovedbygningen fra 1736 var i 1854 falleferdig¹⁾ og ble revet. En ny hovedbygning ble oppført i empirestil, men var mindre; rundt en tredel kortere²⁾.

Statsbanene kjøpte Nesgård av Konsul G. Eide, som hadde overtatt den etter Mølbach, i 1870-åra, når det var klart at Jærbanen skulle bygges. Prisen for eiendommen var 7 000 spesidaler. Selv om den ikke var særlig hensiktsmessig til formålet, ble hovedbygningen tatt i bruk som stasjonsbygning, noe som ga Statsbanene en besparelse på 56 000 kr da en slapp å bygge ny stasjonsbygning. Hovedbygningen ble brukt som stasjonsbygning fram til 1906.³⁾